6 ÅR PÅ TRØNDELAG TEATER
Av en eller annen merkelig grunn, det første jeg kommer til å tenke på er gasjen. Jeg avanserte fra 6000 til 21000 i året(På Rogaland teater hadde samtidig Guri Stormoen som altså var veteran 29 000) Jeg fikk meg eget sjekkhefte og følte meg rik, men bare etter et par uker dukket en mann fra banken opp og ville ha det tilbake.

En evig fest…

 Det var så mange rundt teateret. Jan Voigt som jo tidligere hadde spilt på teateret og var en yndling hos trønderne og som nå var ansatt som direktør ved Ringve museum, og som jeg var så heldig å bli god venn av. Jeg bodde til og med på en hybel på museet en periode, mens eieren , Ruth Wærdahl (senere Wesenlund) var i India for å studere slangedans. I det hele tatt var teateret verdsatt. Og jeg husker ,kanskje det jeg kommer på aller først( før det med gasjen) lukten . Det luktet teater, altså den umiskjennelige lukten av gammelt støv som lyskasterne har strålt på over lengre tid og som fremkaller en parfymelukt, som om en diva har gått gjennom rommet. Det var i teaterets glansdager. Der var Kristian Hefte, Knut Jacobsen, Inger Worren og ikke å forglemme Eva Lunde

Tilbake til toppen

Eva Lunde

.( I billettluken, fortelles det, spurte ikke folk etter hva som ble spilt, nei det var viktigere.....er hu Eva Lunde med?) Mor og far hadde fortalt meg om hennes praktfulle Annie på St Hanshaugen i telt noen år tidligere. Mitt møte med Eva var på min første arbeidsdag, jeg skulle spille Griffel, altså en av skriverne i Den Stundesløse hvor Per Aabel skulle gjeste som Vielgeschrei. Og en annen legende satte i scene, Ellen Isefiær. Jeg husker jeg satt i den vakre salen i gull og rødt og purpur, nesten et lite miniteater, som Bergman kalte en ekte stradivarius, og som er den eldste teaterbygningen i Norge. Prøven skulle starte elleve og det skulle være en slags gjennomgang. Et par minutter over elleve kommer Eva inn, kledt i husmorforkle (skuespillerinner i en viss alder gikk alltid til prøve i husmorforklær på den tiden, merkelig) Og solbriller, Hun brølte; "Hvor i helvete er manuset mitt??!!" Hvorpå Ellen Isefiær repliserte; "Prøven er slutt for i dag." Det var mitt første møte med Eva, som jeg senere satte stor pris på å ha kjent og spilt med. Eva var strålende vakker, også opp i årene, hadde gjort lykke i film (Tante Pose) og ved revyteatrene i Oslo, før hun kom til Trondheim. Der spilte hun alle store roller i alle musikaloppsetninger på femti og sekstitallet i alle fall. Hun hadde det helt intuitive talentet, var full av humor, og hadde en folkelighet som publikum elsket. Husker en svensk instruktør som på en prøve skulle fortelle henne rent intellektuelt hva den damen hun skulle spille sto for, etter en lang stunds lytting spurte Eva; "Ja, men hva slags dame er det egentlig a? Er a fin dame eller er a hore?" Behøver vel ikke fortelle at alt instruktøren hadde forklart henne var på plass på premieren. Eva var en del av den evige festen i Trondheim, og hun var glad i en dram og i å være med( Blir du med ut å tar en drink , Eva?" Hva, Bare en?") Det sies at hun drakk hele Rosenborgs fotballag under bordet engang.

 Tilbake til toppen

Kunsten her i huset, den heng på vegga den!

Meget nær Eva ( og senere meget nær meg også) sto Gunvorra (egentlig Gunvor Øfsti) påkledersken som var noe langt mer en det! Egentlig en del av teaterets sjel, som både instruktører og teatersjefer og skuespillere hadde stor respekt for. Ikke det at hun var så myndig, men hun hadde overblikket og den helt riktige replikken når den trengtes. Hvis en ble litt for kjepphøy etter en god anmeldelse, kunne omkvedet hennes være "Kunsten her i huset heng på vegga den" Hun var en meget dannet dame, men var ikke så rent folkelig heller. Da jeg sa at hun burde finne seg en ny mann igjen, repliserte hun :"Jeg har jo grodd igjen forlengst" Tenker på Gunvor ofte, vi ble gode venner. Ser henne sitte med rullingsen på damegangen( egne korridorer for herre og dame var det da) med rullingsen sin, akkurat slik strategisk plassert at hun får med seg hva som skjer på alle kanter, men når du ga henne et kompliment kom hun litt ut av fatning , og himlet med øynene. En annen fargerik person som satte sitt preg på teateret, må man vel si, var Henny. Restaurantbestyrer, het det visst, men egentlig var hun kantinedame og smurte smørbrød til lunsjen, deilige sånne store, gammeldags' smørbrød, men du skulle passe deg. Jeg var riktignok så heldig å bli likt, men Mona Jacobsen som hun ikke likte og som hun mente ikke hadde talent, fikk mindre pålegg på skivene sine. De er døde de fleste nå, Henny døde sist av dem, på slutten av nittitallet, nesten hundre år gammel.

Det var dette tradisjonsrike teateret med sine sterke personligheter Arne Aas skulle overta og som jeg skulle ansettes ved. Det vil si det hadde kommet noen venstretoner , noe mer radikalt, inn i gullet og plysjen årene før Arne overtok. Erik Pierstorf hadde vært sjef, han gjorde mye bra for teateret, både repertoarmessig og med nye folk (Stein Winge og Kjetil Bang Hansen debuterte hos Pierstorf) Han var elsket av de fleste ved teateret, men ikke av publikum og styre, og Arnes inntog falt flere av de ansatte tungt for brystet, og da jeg kom til byen sto flere av skuespillerne regelrett på gater og hjørner med flyblader hvor de priste Pierstorf og mente at ansettelsen av Arne Aas var et kulturelt tilbakeslag for teateret. Arne hadde en reklametittel på plakaten til sin første forestilling, hvor det var bilde av Per og der sto det Gled dem med Per Aabel i Den Stundesløse. Her hadde skuespillerne føyd til et tusjtegnet spørsmålstegn. Per lot som han ikke hadde fått det med seg, men en måneds tid etter premieren på den Stundesløse med proppfulle , hylende saler hver kveld, står han utenfor sin garderobe og knytter kalvekrysset, nypudret og parfymert, da Thor Hjort Jensen (ja, en av de med flygebladene) kommer forbi, svett, halvnaken med stor mage, og møkkete hår etter avslutningen av Keiseren og arkitekten (som ble spilt samtidig for tomme benkerader på teaterloftet.) Og da sa Per " Ja, ja, Hjorth Jensen.. her nede på hovedscenen gjør vi hva vi kan, og der oppe gjør dere det dere kan"

Tilbake til toppen

Nå må du komme da; Trond…

 Det var moro å bli kjent med en skuespiller av Per Aabels størrelse,og han ble en god bekjent , som hele tiden så lenge han levde fulgte meg opp, og ga uttrykk for at han synes jeg var talentfull, men syntes det gikk litt sent med meg, "Nå må du komme da Trond"sa han noen år senere. Han oppmuntret meg hele tiden, men at jeg aldri noen gang fikk en Aabelpris kom sikkert av andre ting. Sånn startet det altså, dvs samtidig spilte jeg hovedrolle i et barnestykke av Axel Holland med Brita Rogde. Helge Jordal debuterte i den forestillingen som en forferdelig gangster, som var slem mot meg. Stykket var vel ikke noe å skrive hjem om, men allerede i neste oppsetning "Lille Malcolm og hans kamp mot evnukkene" gjorde Helge kjempesuksess i hovedrollen. Tror resten av besetningen var velspilte også, Finn Schau, Leif Jacobsen (kommer tilbake til ham) meg og , av alle, Kirsten Hofseth. Glimrende kritikker, og stykket ble senere flyttet til hovedscenen.  Sånn sett var arbeidsoppgavene som i Stavanger, formiddagsprøve, barneforestilling, kveldsforestillinger (utrolig nok gjerne Naustloftet på kvelden). Jeg spilte en hel haug med barneroller, men jeg syntes det var gøy og lærerikt, og kan i ettertid skryte av å ha spilt hele faunaen av dyr, Klatremuser, og vill svane og bestøvlet katt osv. Peter Berg (kommer tilbake til ham) sa engang " det tok fire år på Trøndelag teateret før Trond Lie fikk på seg langbukser" Ikke helt ubemerket ble man gjenkjent på gaten, og historien er sann, om da jeg etter en litt grusom natt, med morgenhodepine , låste meg ut av døra mi hjemme, sto det en unge og hylte i oppgangen , moren prøvde å trøste ham. Da hun så meg, lyste hun opp og sa til ungen " Nei, sjå på n Klatremus no!"

Av andre ting husker jeg med glede "Sommer i Tydal", en slags trøndersk versjon av Sommer i Tyrol. I ettertid kanskje ikke det store litterære verk, men veldig morsomt der og da. Folk rev ned huset, og hver kveld vi gikk ut etter forestilling lå folk i soveposer for å sikre seg eventuelle tiloversblivne billetter til neste dags forestilling. Jeg spilte pikkoloen (i en utvidet utgave) med Sidsel Ryen som gjestet teateret, og Svein Wickstrøm som Leopold. Svein og jeg spilte faktisk en del sammen de årene i Trondheim, hvilket var en fornøyelse, han var utrolig populær med sitt gummiansikt a la Arvid Nilsen i Trondheim. Vi opptrede en del ved private sammenkomster også, hvilket var et velkomment supplement til teaterets gasje, og langt mer suksessfylt enn den gangen et hotell i byen hadde hyret meg inn til å lese nyttårsprologen, Ring klokke ring. Det var ingenting å være nervøs for, fordi da klokken slo tolv og jeg skulle begynne opplesningen, løp alle ut for å se på rakettene, og jeg sto alene igjen i bankettsalen. Men musikal hadde tent meg. Til min store ergrelse fikk jeg ikke være med i Cabaret året før( med en fantastisk Frode Rasmussen i konferansierens rolle), så kom Sommer i Tydal, deretter Bør Børson (med Rolv, rett fra suksessen på det Norske, Ruth danset i balletten og det var kjærlighet ved første blikk,) og Wayne Mc Knight danset i balletten , det var første møte med ham. (Senere skulle jeg jobbe mye med Wayne som koreograf i mine regioppsetninger, og neste versjon av Bør Børson skulle jeg  selv komme til å sette i scene,26 år senere på samme teater) Men den gangen var det Henny Murer, som proft gjorde musikalene på teateret, om ikke særlig vennlig. Og jeg hadde ikke avansert særlig musikalsk, selv om jeg hadde ny sanglærerinne i Trondheim, elskelige Heddy Gathe, som tidligere hadde vært romansesangerinne i Stockholm og gift med Jussi Bjørling eller noe sånt, men som nå bodde i loftsleilighet med dachs som lå på føttene mine og feis mens hun forgjeves forsøkte å forbedre mine sangferdigheter. Men sang gjorde jeg da, på scenen , forøvrig også med Henny Murer som regissør, i barnemusikalen Klaban Klovn. Kjetil Egge , som senere ble sjef for Rogaland teater, og døde alt for ung, hadde skrevet den, og spilte også en av rollene. På denne tiden kom også Knudsen og Ludvigsen fram for offentligheten, og der både sang jeg og spilte kaptein Knutsen.

Tilbake til toppen

Arne Aas går, Kjell Stormoen kommer

 Arne Aas valgte å forlate teateret bare etter tre år, i protest mot en hurtigarbeidene komité som hadde jobbet i seksti år for å få til et nytt teaterbygg i byen, og han gjorde det med god grunn. I hele hans periode var salen full hver kveld, kanskje med noen unntak, f.eks. i Otto Homlungs oppsetting av "Lille Eyolf" hvor et eller annet genialt hode hadde bestemt et jeg skulle spille den åtte år gamle Eyolf. VGs fryktede anmelder Odd Eidem skrev ; Ansvaret er Deres Arne Aas som overskrift, og om meg " Homlung har ikke engang hatt en liten Eyolf til disposisjon, i Trondheim er han et halvt hode høyere enn far sin. Likevel ser vi at Trond Lie kan være meget anvendelig i andre oppgaver" For å være ærlig husker jeg ikke mer av oppsetningen enn disse linjene fra anmeldelsen.

  Kjell Stormoen ble hentet som ny teatersjef, noe motvillig tror jeg nok. Han hadde vel ingen andre vyer, enn å videreføre og inspirere med sitt teatersyn og sitt store talent. Det ble ikke så vellykket, og avisene var ikke nådige. Men man ble glad i Kjell, det var ikke til å unngå, det var synd at denne begavede teatermannen måtte bruke tid på å bestyre alle andres talent eller mangel på det, i stedet for sitt eget genuine. Men rent kunstnerisk fikk jeg mange utfordringer av Kjell, bla Oehenslagers Alladin, som ikke er barneteater, men et storslagent intellektuelt natur- romantisk epos, med ikke mindre enn 140 sider blankvers bare for hovedpersonen, en rolle større enn Hamlet! Dessverre var vel ikke denne oppsetningen vellykket, bla hadde Alistair Powell( en scenograf egentlig fra Hebridene, som hadde gjort en del for Den Norske Opera, og som nå var håndplukket til Trøndelag teater av Kjell, en riktig lystløgner, men snill og morsom og som også dessverre døde for tidlig,) han hadde laget en dekorasjon av en grotte som var fylt med julekuler og annet fjas, og siden dette ble spilt rundt juletider, kan man tenke seg hvor eksotisk det var. Men det var vel kanskje ikke bare Alistairs feil at det ikke ble en hit.

Tilbake til toppen

Kirsti og Urda og Arve, Carsten og Arne Bangsen og alle andre gode minner

Men noe ble suksess, f eks foreslo jeg selv at min gode venn Kirsti Sparboe skulle spille Trost i taklampa, og det var en suveren suksess for henne og for teateret. Og jeg fikk spille i en musikal igjen, riktignok ikke i en stor rolle ,men i en takknemlig en, en jeg hadde sett Tom Tellefsen i på Det Norske Teater noen tiår før. Den aller yngste av Snekkersvekara. Og den aller eldste i denne oppsetningen var Carsten Byhring. I det hele tatt ved siden av det faste ensemblet,var det muligheter å få spille med bra skuespillere som stadig gjestet teateret, Grete Nordrå en hel masse, mot Arve Opsahl i "Den tapre soldaten Svejk" ( en oppsetning jeg selv skulle instruere ti år sener på Centralteatret i Oslo, også da med Arve) Urda Arneberg i "Den dagen paven ble kidnappet" og som Shylocks tjener i Kjøbmannen i Venedig, mot Arne Bang Hansen. Og med stor glede ser jeg tilbake på alle gode venner og kolleger i ensemblet, noen er der fremdeles. Bestevenninna Ragnhild som kom etter fra Stavanger, min gode venn Jan Erik Berntsen, Svein Wickstrøm allerede nevnt, Mona Jacobsen og ikke minst Leif Jacobsen som gjorde et uutslettelig inntrykk.

Det henger nå et maleri , et portrett av Leif i teaterets publikumsområde, det sier alt. En gudbenådet meget spesiell skuespiller, en oppslagsbok i teaterkunnskap og imitasjon, et dedikert teatermenneske, men også vingestukket, ensom , undergangsmenneske. I løpet av årene har vi passet på kolleger som har falt utenfor, og vi gjorde det med Leif også, men det gikk ikke. Et par tre år etter at jeg hadde forlatt Trøndelag teater døde han i ytterste ynkelighet, ikke verdig ham.

Tilbake til toppen

Peter Berg

 Peter Berg, som også nå er død, kom fra Almas danseskole og var selvlært. Begynte som inspisient, men ville bare danse, for ham var livet en musikal (ikke rart vi fant hverandre, selv om for ham var det bokstavelig talt bare en musikal. I begravelsen hans hadde han bestemt at det skulle avsluttes med Always look at the bright side of life. Hadde han ikke vært så syk hadde han sikkert koreografert den og, eller sydd kostymene, ettersom han etter hvert syntes koreografi ble kjedelig) jeg dro ham til Oslo da jeg begynte å sette i scene, og har jobbet mye med ham , men det forteller jeg om et annet sted her. Peter kunne le opp en hel sal, eller gråte som jeg aldri har hørt en 100kg tung mann gjøre noen gang. Han er savnet, og jeg håper det er mulighet for dans i himmelen. Peter, vær så god five, six, seven, eight...

Tilbake til toppen

Teller på knappene…

Seks år ,ikke så mye kanskje, men handlingsmettet og intensive, jeg var 27år, og lurte på om jeg skulle slå meg ned i Trondheim, byen var ikke så pen, men folk hadde humor, jeg begynte å føle meg til rette. Men så er det det at da blir jeg alltid redd. Begynte å bli for komfortabelt. Dessuten hadde Toralv Maurstad vært oppe å sett sin gode venn Kirsti Sparboe som Trosten , og etter det fikk jeg et tilbud fra Oslo Nye teater. Det var fristende, spesielt siden jeg nå hadde bodd hjemmefra i ti år. Men så hadde jeg også begynt å lukte på regi, følte at jeg måtte få lov å gå et skritt videre i teaterfaget, jeg hadde dessuten funnet et bra stykke som jeg trodde at jeg kunne regidebutere i, og Kjell hadde gitt grønt lys. Det fristet. Så jeg ringte til Toralv og sa ja takk, men kunne han tenke å ansette meg neste år i stedet? Og så regidebuterte ,som det siste jeg gjorde som skuespiller på Trøndelag teater. Det gikk bra. Men da sto allerede kofferten pakket for Oslo også

Tilbake til toppen

Adjø, Trøndelag teater

Likevel, flere år, mange år etter tenker jeg( spesielt de gangene jeg er i Trondheim og på teateret igjen) Hva var det med den tiden? Jeg oppsøker steder hvor vi levde og lo. De er nedlagt, eller blitt bingo eller noe annet. Ikke bare er folk kanskje blitt mer fornuftig, giftet seg med hus og hjem og unger, og lever strømlinjeformet, ikke bare er mange døde . Men fargene er borte. Det står en ny scene der nå , Trøndelag teaters nybygg ble reist en femogtjue års tid etter at Arne Aas forlot byen i protest mot den seksti år gamle hurtigarbeidende komiteen som nå var gått av med pensjon. Jeg tar meg i å gå rundt i den nye bygningen. Midt på veggen ,på baksiden av den nye enorme scenen, går døren inn til den gamle scenen, og jeg forbløffes ved synet. Det ser ut som et dukkehus, noe i miniatyr, det brukes fremdeles, men jeg må nesten smile ved tanken på at det var her jeg sto foran hver premiere og var så nervøs, og det er ufattelig at her har store musikals gått over gulvet, her gjestet en Per Aabel, en Lillebil Ibsen, hit gikk folk mann av huse, eller lå i soveposer for å sikre seg billett til dagen etter. Hvor ble det av? Er det jeg som har vokst og det minsket? Uansett, takk Eva, Leif, Peter, Arne, Gunvorrra, og alle dere andre som jeg ikke har nevnt her. Takk.

NESTE: 16 år på Oslo Nye teater >>

|Velkommen| |Curriculum Vitae| |Skuespilleren| |Regissøren| |TV Erfaring| |Kritikker| |Bilder| |Flere Bilder| |Gjestebok| |Interresserte| |Kontakt|