FOR PERSONLIG INTERESSERTE

Både moren og faren min kom fra bondeslekt, en fra havgapet i Hvaler, en fra innlandsbygdene rundt Drammen, men ingen av dem var født i riktig rekkefølge, så faren min reiste til sjøs 14år gammel, og moren min giftet seg på en storgård i samme bygda 24 år gammel. Faren min som hadde tatt en pause fra sjøen og for å legge seg opp penger, bodde hos eldstesøstra si inne i Oslo, og moren min, hvis mann døde av kreft bare et år etter bryllupet,

og hadde tatt seg jobb i en skobutikk inne i Oslo, møttes fordi det som senere altså skulle bli min tante, inviterte den pene unge damen. som var innom daglig for å kjøpe sjokolade, til nyttårsfest hos seg, hvor også en del av brødrene var tilstede. Tanta mi hadde tenkt en annen bror til mor, men da far kom hjem fra skiftet i Sporveien ved midnattstid, ble det i følge dem kjærlighet ved første blikk. Mor hadde mistet menstruasjonen som et sjokk over sin manns død, og var ikke i stand til å få barn. Far godtok det, og de giftet seg juni 48. Tidlig i 49 får mor voldsomme kolikksmerter og oppsøker lege, som kan fortelle henne at hun er med barn. Jeg er født 28.september 1949 som eneste barn, og mor og fars ekteskap varer til 1999, da mor dør. Jeg var elsket. og sånn møtte jeg vel verden og, i håp om å bli like verdsatt hele tiden.

Drømmer

 Det stemte ikke, men jeg håper å ha bevart noe av den gode mening hver gang jeg møter nye mennesker, ikke bare lenger er det viktig for meg å bli elsket, men å elske noen tilbake .Jeg har det sånn fremdeles. På skolen en drømmer, men ikke helt uten evner. Riktignok ikke alltid de evner man spør etter, men, i ettertid sett, verdifulle, søkende evner som det kanskje ikke alltid var så lett for en middelaldrende realskole(!) lærer å forstå der og da. Så selvfølgelig hatet jeg skolen, og klarte ikke engang å konsentrere meg. Men jeg var raskere med tunga enn gutta var med fotball, og jeg passet på at alle måtte knegå meg for å få yndlingsplata sendt over skolens høytaler i store fri( det var nemlig jeg som var plateprater fra rektors kontor) Og redaktør i skoleavisa og formann i elevrådet og diktoppleser ved soaréer. Og jeg ble godtatt for sikkert den uvanlige fyren jeg var. Ikke følte jeg meg spesielt ensom heller, det var først mange år senere ved et femogtyveårstreff med skallede menn og rynkede damer som påsto de hadde vært medelever og en og en reiste seg opp og fortalte om skilsmissene sine, at jeg følte meg ensom. Skolen var noe herk og et forsøk på å få oss til å ligne hverandre. Eneste gode minne jeg har er Astri Bentzon, en fantastisk lærerinne som egentlig burde vært pianistinne, og som jeg besøkte privat på både sigaretter og sherry og lærte meg litt av hvert om livet, og som skrev til meg mange år etter at jeg ikke hadde skuffet henne. Hun husker jeg. Samt en motbydelig historie hvor jeg skulle skrive stil om noe som opptok meg, og ja det var homofili (jeg var jo fjorten) og læreren nektet å gi meg karakter, men da jeg vant den gang Bokklubbens førstepremie for beste skolestil og måtte lese den opp på Bristol, lot både norsklæreren og rektor seg fotografere med meg i Aftenposten.

Finne seg sjæl

  Jeg måtte jo rømme! Ikke fra meg selv, gudskjelov og heller ikke fra mor og far. men bort. Jeg hadde funnet et sted. Ved en tilfeldighet, det var noen som ikke kunne gå, fikk jeg være med kusinene mine i teateret. Reisen til julestjernen. Fra da av var jeg solgt. Jeg hadde riktignok vist min sans for dramatikk i spede forsøk før, mor og far forundret seg veldig over avkommet som begjærlig leste dødsannonsene i Aftenposten først om morgenen så fort han hadde lært å lese, og etter at jeg hadde vært med bestefar i kirken, gikk jeg alltid hjem og spilte opp hele scener fra prekenen. Mønstersiden i kortstokken var egnet som kulisser, billedkortene var personene. Men det var først da jeg hadde vært i et riktig teater at jeg kunne kanalisere det, og allerede som ti-elleve åring sendte jeg brev til teatersjefer eller korsjefer (ansvarlig for statister og barn) og tagg om å få være med. Det hjalp ikke særlig, men til slutt ga de etter på Nationaltheatret og jeg fikk en statistoppgave i et voksenstykke. "Svart Mandag" handlet om rasemotsetninger og alle de store var med, Alfred Maurstad; Ada Kram, Lars Nordrum; Odd Borg, og kanskje spesielt Gøril Havrevold som kjørte meg hjem nesten hver kveld, og som jeg holdt kontakt med helt til hun døde (Hun skulle egentlig ha hatt en liten rolle i "De skyter hester..." som jeg satte opp tretti år senere, men hun synes rollen var så liten og uviktig at hun foreslo å stryke den. Jeg var enig, og sånn betalte jeg for et gammelt vennskap) På teateret møtte jeg også Aase Bye, Lillebil Ibsen og Per Aabel i gangene. I Folketeaterbygningen holdt Operaen til og den gang Oslo Nye teaters barneteater, så i 64 fikk jeg integrert meg til å medvirke i "Jorden rundt på 80 dager", hvor jeg spilte en hel rekke roller og hvor mange av mine kolleger senere deltok, Helge Reiss,  Ulf Wengaard, Willie Hoel blant andre. Bl a spilte jeg bakdelen på oksen Ferdinand, forparten var Per Hansen, den senere så dyktige maskøren.

Frekkhetens nådegave

På denne tiden fantes noe som het Saga- natineene. Den gikk til inntekt for revykunstnerne og alle opptråde gratis, forestillingen gikk av stabelen klokka 2315 på natta, da alle skuespillerne var ledige etter sine oppgaver ved de forskjellige teatre. Det var noe for meg. Jeg skrev til Ernst Diesen som var en slags leder og konferansier, og han syntes det var vel et rart menneske som spurte om å få være med, ikke vet jeg, men han sa i alle fall ja. Jeg var i syvende himmel og alene på en profesjonell scene for første gang. Det var bare et problem ,annonsen var allerede gått til avisene. Jeg visste at artistene sto navngitt i alfabetisk rekkefølge så jeg ringte dem like godt og sa at mellom Torhild Lindahl og Ivar Medaas skal Trond Lie inn. Og det var litt av en ære å befinne seg på listen med navn som Lalla Carlsen; Arvid Nilssen; Lulu Ziegler, Einar Rose og f eks årets popfunn i 1965, Åse Kleveland. Jeg var med i en tre fire,fem av dem, må smile forferdet når jeg ser på disse gulnede annonseutklippene, en sånn drivkraft skulle en hatt i dag! Glemmer forøvrig ikke Rolf Just Nielsens introduksjon av meg; Ethvert Holmenkollrenn( det var en Holmenkollnattine) har sine nykommere, her er vår Så tanken om å søke Statens Teaterskole var en selvfølgelighet. Jeg kunne liksom ikke vente, og seksten år var kanskje svært ungt.Spesielt ettersom jeg som den frivillige oppgaven valgte en førti år gammel intellektuells oppgjør med sitt liv, nemlig Arthur Miller i sluttmonologen av sitt semibiografiske epos om Marilyn Monroe, "Etter syndefallet", og det hjalp vel heller ikke at jeg sto fast i en Hamletmonolog. To stykker kom inn det året i 67,det færreste antall noen gang , selv om juryen sa at hovedveiende årsak når det gjaldt meg var alderen.

Den spede begynnelsen og alt det morsomme å se tilbake på

 Men Bjørn Endreson så prøven og tilby meg elevkontrakt på Rogaland teater, og resten av den historien finner du et annet sted på min hjemmeside. Og etter det har jeg vært gjennom det hele, på elevskolen alt det tekniske, statisteri, hovedroller, regiassistent, regi, jeg var jammen meg teatersjef en sesong, jeg har gjort radio, både teater og kåserier, jeg har gjort tvkrim (Helmer og Sigurdson er vel nesten kult nå) vært programleder, spilt for tv, gjort film(riktignok ikke så mye som jeg hadde ønsket, men filmfolk går aldri på teater(og har gått glipp av mange fine skuespillere) akkurat som skuespillere ikke går på konserter for eksempel.)jeg har lært en hel masse gjennom samarbeide med mange fantastiske mennesker på veien fra dramatikk til møte med et publikum.

Jeg vil takke alle gode mennesker som har virkeliggjort min drøm og delt mitt liv.
VI ER AV SAMME STOFF SOM DRØMMER SKAPES AV....(Shakespeare)

 

Hilsen Trond.

|Velkommen| |Curriculum Vitae| |Skuespilleren| |Regissøren| |TV Erfaring| |Kritikker| |Bilder| |Flere Bilder| |Gjestebok| |Interresserte| |Kontakt|