Privatteatre

Apropos Victoria teater, da jeg var barn var det kinosentralen i Oslo, og det var Dag Frøland som åpnet det som teater igjen. Tanken i bakhodet var vel gamle Carl Johan teateret, og det har jo en ganske praktfull adresse. Men teateret i seg selv er håpløst, både sett fra salen og bakfra, og det fant aldri sin form før det ble et utleieteater med mindre forestillinger.

 Jeg satt altså opp Osloversjonen av "Et fandens fruentimmer" der. Noen år før hadde skuespilleren Marianne Mørk kjøpt direkte fra Lars Noren , hans stykke "En forferdelig lykke", og ville ha meg til å sette det opp med Anders Hatlo, Jan Frostad, , Birgitte Victoria Svendsen og henne selv, Jan Harr lagde dekorasjoner. Jeg fant så mye humor i bekmørket til Norens Østermalm-ekteskap, at vi spilte det som komedie. Forestillingen ble en suksess og både publikum og presse og Noren selv ,og kanskje også jeg og skuespillerne, lurte etterpå om det var sånn man egentlig skulle spille ham. Etter det satt jeg senere opp for Seniorteateret ( Tor Stokke og Ingebjørg Sems foretak gjennom sytti og åttiårene) "Skjærgårdsflørt" med Arve Opsahl og Elsa Lystad i hovedrollene. på Victoria. Jeg har fått alle øynene på terningen, men her strålte sekseren til oss fra avissidene dagen etter premieren, og stykket som var ment å spilles noen  få forestillinger på formiddagen for pensjonister, ble en så stor suksess at det måtte spilles også på kveldstid fram til sommeren

Jeg gjorde en god del for private teatre i midten av åttiåra. Dag Frøland hentet meg inn til Chateau Neuf ,og det ble min andre stor forestilling for barn ."Pippi Langstrømpe" med Kirsti Sparboe som Pippi. Jeg ville ha Grethe Kausland, men Dag sto på sitt, og Kirsti gjorde enorm suksess, Rolf Søder var sjørøverpappa. Mindre vellykket ble "Daba - Daba" en Ole Paus revy. Gino Valente eide gamle mølla og prøvde seg med teater der, før Casino og Wallman senere rykket inn og Gino forlot landet. Elisabeth Granneman og Eivind Solaas i ensemblet bla, men verken Ole eller jeg var på plass, og det ble en ganske mystisk affære. "Finnes det tigere i Kongo?" var et bruksteater om aids, som jeg regisserte med Jan Frostad og Arne Lindtner Næss i rollene, sistnevnte hadde ansvaret for produksjonen. Stykket ble spilt under hver busk i hele landet, også gjort for tv, og jeg husker en gang i Bergen at jeg kom over en plakat av det,  men da med to for meg helt ukjente skuespillere, likevel sto det at jeg var ansvarlig for regien. Den opprinnelige forestillingen ble sendt i NRK tv

Tilbake til toppen

Evita

Et noe større løft var det da en gruppe sangere og musikere fra midt Norge henvendte seg til meg  på åttitallet og fortalte at de hadde fått rettighetene til ,og ville produsere musicalen "Evita " i Studentersamfunnet i Trondheim. Om jeg kunne tenke meg å gjøre regien.? Det var midt i blinken, dessuten var det ingen musical egentlig, men en opera uten et snakket ord. Peter Berg gjorde både regi, og sydde kostymer hjemme på hotellrommet. Lars Klevstrand spilte Che Guevara, sammen med Jørn Hoel (som ble redd og trakk seg), Knut Jørgen Moe Og Paul Åge Johannessen (han debuterte der) spilte Peron. Tori Nordbotten gjorde Evita, mens Tove Karoline Knutsen sang strålende "Another suitcase in another hall" og det sto stor respekt av hva de såkalt ikke profesjonelle sangerne og musikerne utrettet. Et virkelig godt bevis på at det trengs en opera for Midt Norge var dette. Premieren var i mai, avisene var over seg, stort sett, også på riksplan. Men det er klart det var en dyr oppsetting, og da ensemblet absolutt ville gjeste Stavanger med forestillingen, røk alle budsjetter og selskapet gikk konkurs med uvennskap og skilsmisser og fæle sake. Synd, for norgespremieren på denne musicalen var desidert en suksess.

Tilbake til toppen

Innom Oslo Nye og så videre

Men hele tiden vekslet jeg i å gjøre teater for de faste scenene også, faktisk ikke så mye for Oslo Nye, men Barthold kom med en rekker tekster av forfatteren Arild Nyquist og sånn ble "Flyvende fru Rosenkrantz " til. Spesielt Dagbladet elsket forestillingen og Kjersti Holmen som kråka hadde noen strålende scener med Arild Nyquist som selv deltok på en måte i forestillingen . Arne Bang Hansen var en rakkerunge på 72 og 1/2 år, Inger Teien var en steppende fugl med svømmeføtter, Helge Reiss var som vanlig opphisset, og Sissel Sellægg var en søt fru Rosenkrantz. Vet ikke helt hviken sjanger dette kom inn under, men ganske vellykket var det tror jeg.

 Teateret Vårt i Molde ville ha meg til å sette i scene en komedie (enda en), og valget falt på "Spitting Image" som fikk den noe ulekre norske  tittelen "Som snytt ut av nesa" Stykket handlet om et homofilt par som får barn, og ikke et hvilket som helst barn heller, et meget intelligent sådan, men egentlig så handlet stykket ikke om det. Forfatteren hadde tenkt den litt bisarre tanken at hva om et sånt lite avvik skjedde, hvilke konsekvenser ville det få for måten vi har bygget opp sivilisasjonen på? (Stykket var riktig morsomt det, bortsett fra en håpløs slutt, nesten alle komedier har en håpløs slutt, men her var de så ille at jeg ba forfatteren selv komme fra England, for å hjelpe oss å skrive en ny.  Han kom han, men det klarte han ikke, så jeg fant på at lyset skulle gå på scenen, og det reddet faktisk de siste pinlige replikkene) Men på Nordvestlandet hang de seg veldig opp i dette med homofili, og på hele turneen hadde Indremisjonen følge med forestillingen, De lagde faktisk sin egen turne parallelt med oss og delte ut flygeblader både før og etter hver enste forestilling. Kanskje derfor ble det en suksess, eller at avisene syntes forestillingen var vellykket.?

 Tilbake på Oslo Nye igjen var nå Per Theodor Haugen sjef, og kanskje mest fordi jeg gjestet så mye andre steder, gjorde jeg bare et par forestillinger under hans sjefstid, hvorav en var en katastrofe. "Tvillingene " av Shakespeare hadde fått en munter versjon gjennom Trevor Nunns modernisering, og hadde vært en stor suksess for Royal Shakespeare Company et par år tidligere. Den var gjort om til musical og handlingen var lagt til en gresk masse turisme- maskin av en ferieøy. Alt lå til rette for en festlig forestilling, ikke minst fordi jeg hadde et sterkt lag i forviklingsrollene som herrer og tjenere, nemlig Sven Nordin; Terje Strømdahl; Nils Vogt og Karl Sundby. Men ensemblet ville ikke riktig, eller jeg klarte ikke å inspirere dem, det gikk galt allerede tidlig i prøvetiden, og etter det var det som et expresstog kom mot deg med 150km i timen. Det ble ingen suksess, og jeg tror nok ensemblet la skylden på Trevor Nunn eller  aller mest meg. Da hjalp det jo ikke særlig på humøret for dem at Aftenpostens anmelder Jan Erik Hansen dagen etter skrev " Muligens hadde Trond Lie klart dette med et helt annet ensemble"

 Tilbake til toppen

Wayne McKnight

Litt bedre gikk det med Cole Portes musical "Kiss me, Kate", som Wayne mc Knight koreograferte sammen med meg ( utrolige klovnen Wayne, som jeg  har kjent og samarbeidet med i mange sammenhenger ,spesielt som regissør/koreograf,og som alltid kom opp med strålende resultater., basert på hans enorme fantasi og humor ) "Kiss me, Kate" er en mastodont av en musikal, med tusenvis av skift og melodier og roller, og det er litt av en jobb å styre den, det var plutselig ikke så moro med en storoppsetning som dette lenger, og ensemblet virket heller ikke så entusiastisk denne gang. Jeg tenkte at kanskje er det på tide å bytte beite, at Oslo Nye trenger en pause fra meg, og jeg fra dem? Men suksess ble det. Ikke sånn voldsomt, men bra suksess for teateret den våren.

Imidlertid  da Janken Varden senere overtok sjefstolen og enten helst ville sette i scene selv, eller ha med sine egne folk, og jeg dessuten sto et stykke fra ham rent teaterpolitisk, syntes jeg, altså sammen med de tankene jeg hadde gjort meg allerede, at det var helt all right å si opp ved Oslo Nye teater. Tanken på å ta mer styring over min egen tid og hva jeg ville bruke den til var jo ikke helt ny. Jeg følte jeg hadde to bein å stå på, skuespilleren og instruktøren, selv om jeg hadde regissert mest de siste årene.

 Tilbake til toppen

Freelance som skuepiller,  freelance som regissør

 På slutten av åttitallet dukket min cabaretvenn Ineke Brinkman opp med et spennende prosjekt. Det hadde sitt utspring i Werktheater i Amsterdam. Werkteateret oppsto på syttiåra, da publikummet ved Nederlands nasjonalteater var lei av konservativt teater, og kastet tomater på skuespillerne. Skuespillerne fikk statlig lønn og ikke spilleplikt i to år for å finne ny uttrykksformer i teateret.

 Tilbake til toppen

Du er moren min

 Slik ble Joop Admiraals stykke "Du er moren min" til, basert på en sann historie om en mann som besøker sin syke mor på aldershjemmet, går tur med henne og reiser igjen. En ganske banal historie, ytre sett, men det geniale er at skuespilleren gjennomgår en metafor underveis, han spiller først mannen (altså Joop selv) deretter moren, og fungerer det, tror du at du ser begge to samtidig. Det er dessuten et sterkt innlegg i debatten om aktiv dødshjelp. Både fordi temaet interesserte meg og for det rent teatrale ved å skulle spille begge personene, ville jeg gjøre det. Jeg ville prøve hvor dypt jeg kunne "bånne" for å si det sånn. Prøvene fant sted i stua mi og forskjellige andre steder som var for hånden, samtidig som jeg hadde min faste jobb for Oslo Nye, Ineke Brinkman satte i scene i et nært samarbeid med meg, hun var dessuten en personlig bekjent av Admiraal. Jeg leide Black Box teater ved hjelp av støtte bla fra Norsk Kulturråd. Jeg tenkte vel at ti forestillinger må jeg vel kunne samle folk til. Pressen var panegyrisk og publikumsbesøket hele tiden oppadgående, og de ti forestillingene ble til 100, Etter Black Box gjestet jeg først Nationaltheatret, senere alle faste scener unntatt i Tromsø, jeg spilte det med mellomrom på fire forskjellige steder i Oslo. Black Box, National; Victoria og Centralteateret. Til slutt gjorde Nrk en transmission av det. Og det var særdeles tilfredsstillende, både å ha våget å gjøre det og at det ga mersmak til å gjøre mer av egen produksjon. Jeg hadde det på repertoaret over en periode på sju år, men ga meg etter 100 forestillinger. Fremdeles i dag, ni år etter, kommer folk bort til meg som husker forestillingen.

 Tilbake til toppen

Finn Ludt

Under Vardens tid ble det mer interessant for meg hva som skjedde utenfor Oslo Nye, jeg satte i scene en forestilling til for Nationaltheatret, Ole Jørgen Nilsen, Sverre Rødahl og Ellen Horn( populært kalt troikaen) var teatersjefer i en overgangsperiode, og ville jeg skulle gjøre en forestilling over Finn Ludt. Det var en riktig dårlig ide, vanskelig selv med en mann av Ludts kaliber å få over musikken ,Ludt sa alltid selv at han alltid følte seg underlagt teksten han satte musikk til .De sterke tekstene han hadde komponert musikk til stjal derved oppmerksomheten. Men jeg fikk personlig mye ut av møte med Finn og samarbeidet med han, fikk rote i hans gamle noter, og det var en fryd å være alene med ham og høre han trylle fram musikk ved klaveret hjemme hos seg selv

 

 Tilbake til toppen

Bryggeteatret

På denne tiden dukket det opp et nytt teater i Oslo, Aker Brygge var reist og den så forutseende Fred Olsen overlot den gamle skipsverfttomten til kommunen, endelig skulle folk i Oslo få adgang til sjøen fra et indre byområde. Boliger skulle reises, men det var et krav fra kommunen at kulturen skulle være med på lasset, ganske motvillig tror nå jeg.

 Og jeg ble ansatt som teatersjef i det som skulle være en treårs- periode, før teateret skulle kunne stå på egne ben som et rent utleieteater. Det var jo litt av en utfordring og jeg tok med meg Toralv Maurstad og Stein Roger Bull fra NRK som partnere. Lise Heger som økonomiansvarlig. Valget på åpningsforestillingen ble fort klar, jeg ville dra linjene fra gamle vika fram til i dag, og hva passet bedre da enn å dramatisere Torill Thorstad Hauges nylig publiserte roman "Karl Eugen Olsen fra Vika", og gjøre den til musical, mest basert på gamle skillingsviser.  Det var en stor oppsetting med masse mennesker, og mange barn (Bla var en svært ung Torbjørn Harr og en enda yngre Kåre Conradi blant barna) På biscenen samtidig hentet jeg inn en suksess fra Stockholm "Buss på byen", en forestilling hvor første akt er et bystyremøte, basert på autentisk stoff om hovedstaden(altså i vårt tilfelle Oslo), deretter i pausen busses og guides publikum rundt i byen, og annen akt er en tenkt rettssak mot kommunen, basert på hva som egentlig skjer med byen. Men, akkurat som det tar tid å etablere en pølsebu i stille strøk, gjelder det samme med teater. Begge forestillingen fikk blandet kritikk, og folk uteble på begge forestillingene, forestillinger som jeg synes den dag i dag var et klokt valg. Utpå høsten ble vi foreslått satt under administrasjon, noe jeg etter flere samtaler fant at jeg ikke kunne akseptere, og vi gikk på dagen (Noe både direktør og kultursjef også gjorde etter hvert) Jeg fikk rett i min skepsis om det motvillige kulturengasjementet. Men den derpå følgende forestilling vi produserte "Jungelboken" som var min ide med skuespillere, operasangere, dansere, rockere osv ,og med Arne Lindtner Næss (forfatter)og Wayne mc knight (igjen, nå også som ideutvikler, forfatter og regissør/koreograf))ble en sånn heidundrende suksess at bare den alene kunne ha reddet hele budsjettet den sesongen. Om man bare hadde hatt is i magen. Bryggeteateret forsøkte seg i en slags sesong til. I dag eksisterer det ikke annet enn som møtesal, mens ensemblet I "Jungelboken" kjøpte rettighetene og satt den opp flere ganger etterpå, senest på Det Norske teater. "Karl Eugen Olsen" ble overført som lørdagsunderholdning i NRK tv ,  med seerrekord og kåret til sesongens høydepunkt

 Tilbake til toppen

Vidunderlige Staffan Gøthe

. I 1992 skulle jeg altså stå alene på egne ben, jeg skriver litt om det på et annet sted på denne siden. Det første jeg gjorde den høsten ble fram til nå det jeg føler er det beste jeg har gjort som regissør, men så var det da også med kanskje den beste nordiske dramatikken som er skrevet etter krigen.

 Staffan Gøthe har en nesten filmatisk form i dette stykket, likevel kunne det ikke vært gjort annet enn som teater. "En utstoppet Hund" handler om arbeiderklassens vekst og fall fra femtitallet og til ut i åttiårene, min egen tid oppsummert altså. Det hadde vært spilt ved andre teatre, jeg gjorde det ved teater Ibsen i Skien, og forfatteren sa selv at det var den beste versjonen han hadde sett av det, og jeg tror han mente det. Men jeg hadde et fabelaktig bra ensemble for forestillingen, Kirsten Hofseth (Ja, min gamle venn fra Rogaland) gjestet, det gjorde Kalle Øby og, ved siden av gode skuespillere fra teateret, Veslemøy Haslund; Sylvia Salvesen ikke minst, Jan Ø Wiig, Ola Otnes. Om jeg ikke liker byen så godt ,er det et fint lite teater i Skien. Jeg hadde allerede satt opp en engelsk farse "Er du ikke riktig fisk?" der, og noen år etter satte jeg opp J F Pristleys effektive "Det er fra politiet". Jeg ville jo, etter Skien, gjerne gjøre alt av Staffan Gøthe, men det ble med bare en forestilling til. Thom Bastholm overtok som sjef i Mo i Rana, og jeg foreslo Gøthes "La strada del Amore" om en liten teatertrupp som i kjærlighet reiser rundt med sin cabaret og tivoliforestilling, mens tv og annen underholdning, forflatning og porno detter inn over oss. I stykkets første scene sier skuspilleren til et imaginært publikum;" Kom nærmere det er god plass her fremme og.." Dessverre ble det også vår forestillings skjebne.

 Tilbake til toppen

Anne Gullestad og Riksteatret

Riksteaterets sjef Anne Gullestad var et menneske jeg satte stor pris. Jeg fikk vel egentlig først kontakt med henne under Bryggeteatertiden, vi snakket om et samarbeid. Siden det gikk som det gikk, ville i alle fall Anne ha meg til å gjøre noen forestillinger for dem, det ble tre stykker, dessverre hadde jeg gjort to av dem før før, og den siste var en ikke godt skrevet barnekomedie "Den ville havfruen". Og med  "Loppen i øret" og "Skjærgårdsflørt" følte jeg at jeg  repeterte meg selv. Jeg er ikke mannen til å gjøre samme forestilling på ny, selv med nye ensembler og tanker, faller jeg fort inn i allerede gamle løsninger, kanskje spesielt fordi i stoff med ikke så mange bunner. Terje Hartviksen overtok etter Anne, og ville gjerne ansette meg som fast regissør for tre år. Litt motvillig svarte jeg ja. Både Pål Øverland og jeg som hans to faste regissører følte at vi var  i gang med å tenke nye tanker for Riksteatret, da Terje valgte å gå allerede etter et år. Jeg kjente Terje fra Teateret vårt og fra hans sjefstid ved teater Ibsen, men på Riksteateret ble han ikke noen populær mann, og i ensemblet var det mye misnøye. Svein Sturla  Hungnes ble bedt om å overta for en periode, og da gikk også Pål og jeg.

 Men jeg vil påstå at jeg avstedkom noen gode teaterforestillinger for Riksteateret i de få årene. Komedien "Sanne venner" av Ayckbourne (ingen lett komedieforfatter og like mørk som Noren) og "Tre høye kvinner" av Edvard Albee med en strålende Rut Tellefsen og Marit Østbye.  Scenograf var Hans Petter Harboe, han laget blant annet et gobelin som det var mulig å spasere inn i. Jeg jobbet en hel del med Hans Petter, vårt lykkelige samarbeid startet under Beatlesforestillingen og fortsatte i alle år, vi har sikkert gjort tjue helaftens forestillinger, og vi var et bra team.

 Tilbake til toppen

Katastrofer og nye debuterende

Riksteateret hadde startet noe som het Unge Riks, og som de av en eller annen uforklarlig grunn nedla etter noen år, og der jeg satte opp Godbers sviende skolesatire "Graffiti" som skoleungdommen elsket, og "Birdy" den fantastiske historien om gutten som ikke finner seg til rette i å være menneske, med en skuespillerdebuterende Ketil Gudim i hovedrollen. Debuterte gjorde også Axel Hennie i "Sprengstoff og tulipaner" eller egentlig Jonas av Jens Bjørneboe. På premieren gikk alt galt, Verken båndopptager eller filmfremviser ville fungere og brannalarmen gikk så salen måtte tømmes. . Men etter det var det en vellykket turne

 Tilbake til toppen

Sound of Music og Carola

Midt i denne Riksteatertiden kom et spennende og storslagent tilbud inn. To norske produsenter (Håvard Bratvold og Rune Berny) skulle gjøre "Sound of Music" i Stockholm. De hadde fått ja fra Carola og Tommy Kørberg. Ville jeg sette i scene? Svaret var ja. Det var første gang jeg satte i scene i utlandet og med slike store stjerner, men så viser det seg igjen at de aller største er det lettest å jobbe med. Carola , som aldri hadde spilt teater tidligere fikk jeg fra første øyeblikk kontakt med og vi prøvde ved siden av sceneprøvene, på mitt hotellrom eller i teaterets bar eller i hennes garderobe, om igjen og om igjen, veldig mye sto på spill, spesielt for henne. Tommy var mer rutinert og trygg, og dessuten kanskje Nord Europas fineste tenor. Egil Monn Iversen hadde laget flotte arrangementer, uovertruffen som han er i denne sjangeren Det var et eventyr av en tid. Allerede samme dag som billettene ble lagt ut var teateret break- even, (alle utgifter betalt) Folk køet, og under fredag og lørdagens dobbeltforestillinger måtte politiet tilkalles fordi det var kaos rundt teateret Gøta Lejon når 1200 publikummere skulle ut og 1200 nye inn. Forestillingen gikk i to år og kunne ha vært spilt lenger, men Tommy Kørberg hoppet av etter en sesong, og Christer Sjøgren overtok og gjorde det bra etter alle odds( selv om han nok fortsatt skal synge dansband) og billettene var ikke så lettsolgte. Men på premieren var det 20 minutters applaus, og Carola selv spilte alle firehundre og femti forestillingene på strak arm. Suksessen skyldtes nok i største grad henne, men avisene roste en "Sound of Music" som var farligere enn den anmelderne hadde sett før.

 Tilbake til toppen

Miss Saigon og Cameron Mackintosh

Nå var det jo penger i omløp, så produsenten bestemte seg for en ny produksjon. Jeg, sammen med dem hadde veldig lyst til å gjøre "Miss Saigon" av Boubli og Schönberg (opphavsmennene til Les Miserables). Miss Saigon er Madame Butterfly om igjen, men denne gangen er handlingen lagt til Saigon, Bangkok og New York og bakteppet er Vietnamkrigen. Det var jo en slags internasjonal "svung "over denne produksjonen, bl a måtte jeg til London og bli godkjent av den verdensberømte produsenten Cameron Mackintosh, det gikk bra, han sa allerede tidlig i samtalen at  "I can smell your enthusiasm", og mot slutten av prøvetiden deltok begge opphavsmenn i teater og orkesterprøver. Jeg hadde bestemt meg for (etter hva jeg hadde lært meg om unge svenske musikaltalenter) å ha audition på alle roller, jeg mente at historien sto bedre alene hvis ikke publikum forbandt den enkelte aktør med andre ting, dessuten ville jeg at alle asiater skulle være vaskekte. Responsen var enorm, ca 2000 unge menn fra hele Norden meldte seg, og enda flere kvinner, men vi trengte bare en hvit. Auditionen strakte seg over to måneder. Det var verre å finne asiatene, men jeg oppsøkte lokale kor osv og vi havnet opp med asiater i de aller fleste asiatiske rollene, til selveste Miss Saigon fant vi to flotte unge kvinner ,omtrent rett fra gata, som maktet å gjøre rollen. Hovedrollen som den unge soldaten ble nydelig spilt av et ubeskrevet blad da, Niklas Andersson , som senere har gjort store roller , både i Sverige og London. I en annen hovedrolle valgte vi en profesjonell skuespiller med et kjent navn, og det var vel eneste feilcast. Han maktet ikke å se karakterens forskjellige fasetter. Likevel fikk han guldmasken (en teaterpris som deles ut hvert år i Sverige) for beste mannlige musikalartist. Pressen delte seg i to. De viktige løssalgsavisene var bare sånn passe fornøyd, både med musikalen i seg selv og med forestillingen, mens de store konservative ,og også samtlige norske aviser var panegyriske. Svenska Dagbladet sa at dette var resultat av svensk- norsk samarbeid på det beste. Likevel følte jeg at det var nettopp det det ikke var, jeg syntes å ha merket en slags misunnelse fra svenskene, fra bransjen selv og fra pressen, noe jeg bare hadde hørt om tidligere, men som begynte å føles virkelig. Og Boubil/ Schönbergs Miserable ble en fiasko i Stockholm bare noen år før (mens operafantomet av Lloyd Webber gikk i seks år), så kanskje formen og stilen og musikken ikke nådde svenskene. I Norge er jeg sikker på det hadde blitt en stor suksess med lang levetid. Nå ble det ingen fiasko, forestillingen gikk en hel sesong, men den var dyr, blant annet hadde teateret blitt bygget om for et titalls millioner, og det spøkte for de norske produsentene

Tilbake til toppen

Annie

 Men de produserte likevel musicalen "Annie" med meg året etter (Sven Bertil Taube, Lotta Engmark bl a), og for restaurant Tregården i Gøteborg "Sommer i Tyrol" (Peter Harrisson, Inga Gill bl.a.) Etter det ga de seg, det ble for risikabelt økonomisk. Synd etter som jeg da, etter mye om og men, hadde fått Carola til å tenne på ideen om å gjøre "Annie get your gun" året etter. Det er jeg sikker på hadde vært noe.

 Tilbake til toppen

Tom Sterri, ABC og Chat Noir

Samtidig med tiden i Stockholm dukket et hyggelig tilbud fra Tom Sterri på ABC teateret opp.
Tom hadde overtatt teateret etter Einar Schankes død, og bare et par år etter overtok han også Chat Noir sammen med sine kompanjonger Anders Moland og Kjetil Aamodt. Etter tre revyer ville Tom prøve seg med komedier og farse, og jeg gjorde tre stykker for ham, "Ta av deg buksa og bli en stund", "Kom som du er" med særlig Brit Elisabeth Haagensli som det festlige midtpunkt, ble en av teaterets største suksesser. Da ABC senere brant, satte jeg i scene komedien "Fisk og helt vilt" på Chat Noir for de samme produsentene.

 Tilbake til toppen

Teater vestpå

Pararelt med dette fikk jeg tilbud om å sette opp en Jakob Sande kabaret på Sogn og Fjorande teater, det var litt av en utfordring å sette sammen tekster av denne så avholdte dikteren midt i Sande- land. Men takket være den erfaring jeg hadde fått med å sette sammen tekster til en forestilling og takket være en ramsalt diker, lykkes vi og sogningene likte det. Senere satte jeg på samme teater i scene den harmdirrende, samfunnsengasjerte komedien "Uventa lykke for Anders Lohne" av en gammel, god bekjent, Norvald Tveit. Med sitt direkte rett på språk gikk fylkets komedieforfatter rett hjem.

 Tilbake til toppen

Utespel

På Sogn og Fjorande fikk jeg også tilbud om å overta staffettpinnen etter Anne Gullestad i det såkalte "Kinnaspelet". Kinn er en vill og vakker øy som ligger i havgapet utenfor Florø, og det fortelles at da Anne Gullestad så stedet for første gang , utbrøt hun ; Her må vi ha eit spel! Siden det ikke hadde skjedd noe som helst der, tok man seg den dikteriske frihet å påstå at det var her St. Sunniva egentlig hadde stranda, og sånn fikk Florø sitt spel. Det var stor skepsis fra amatørene til at jeg skulle overta etter Anne som jo hadde vært så elsket etter flere år som regissør, og når jeg ville gjøre nødvendige regiendringer, ble jeg nesten møtt med hat. Men jeg gjennomførte dem, i sikker tro på at Anne smilte til meg gjennom skylaget ute på Kinn, og da avisene ønsket et nytt og bedre spel velkommen, var alle fornøyd. Jeg gjorde det året etter også, men da syntes jeg det var fornuftig å gi stafettpinnen videre. Det er ikke lett å sette opp med amatører, det krever et eget talent, og jeg er ikke sikker på at jeg har det. men jeg var da med på et annet stort amatørprosjekt også. Kongsvinger spelet var et bestillingsverk fra kommunen. og skulle spilles på festningen der oppe  (som jo med sine små hus, kaserner og kommandantbolig , er som en kulisse i seg selv) Kristin Søhoel skulle dikte, og siden det heller ikke der egentlig hadde skjedd noe som helst, så var det ganske tynt dramatisk, men ved god hjelp av Peter Berg som i tillegg til amatørene, koreograferte gris, høner og hester, og jeg som prøvde å sy scenene sammen, ble det en suksess som Kongsvinger kunne like. Forestillingen ble en årlig tradisjon, men jeg håper at det har vært noen nye regissører der senere som har hjulpet forestillingen videre. Og at den oppvoksne slekt ikke har tatt den historiske delen av stykket for bokstavlig.

 Tilbake til toppen

Tilbake i Trondheim

Fra Trøndelag teater kom det ved tusenårsskiftet et par tilbud under Ola B. Johannessens tid. Fordi han selv måtte kaste inn håndkleet hjalp jeg til med å gjøre Flettfrids entre på de skrå bredder, Jacob Margido Esp, kjente jeg som kollega både fra Stavanger og Trondheim tidligere, og stykket var jo heller ikke annet enn en liten spøk som de av det trønderske publikum som satt pris på Flettfrid, likte. Og det gikk på den gamle scenen. Min scene holdt jeg nesten på å si. Jeg ble spurt om å gjøre Bør Børson jr. på den nye store scenen.,igjen med Wayne mc knight i meddiktende koreografisk regi. Det var en utfordring både for oss,spesielt meg og Paul Ottar Haga som skulle spille Bør å tråkke opp Rolv Wesenlund sine spor, lot det seg gjøre? Paul Ottar og jeg gikk helt tilbake til romanen igjen og fant en annerledes Bør (ikke riktig så snill og jovial og dum kanskje) og Paul Ottar hadde dessuten språket og kanskje riktigere alder, så på premieren ble han helt godtatt som den nye Bør og ja, faktisk er dette den største publikumssuksessen i Trøndelags historie fram til i dag. (avsluttet 2005)

 >> NESTE:  FOR VELDIG SPESIELT INTERRESSERTE  >>

|Velkommen| |Curriculum Vitae| |Skuespilleren| |Regissøren| |TV Erfaring| |Kritikker| |Bilder| |Flere Bilder| |Gjestebok| |Interresserte| |Kontakt|