FREELANCE
Og noen tanker om fremtiden

 Det var mange som syntes jeg var tøff som sa opp en fast stilling ved et teater da jeg valgte å gjøre det  i 1993. Teaterskolen var forlengst etablert og derfra kom en syv-åtte stykker hvert år og det kom flere med utdannelse fra både England, Danmark og Russland. Fjernsynsteatret var nedlagt for godt, Riksteateret ble som alltid truet nedlagt og det var lite med norsk filmproduksjon på den tiden.

Med til historien hører at jeg vokste opp i slutten av en teatergenerasjon hvor man måtte ha vært ved teateret flere år før man kom inn i skuespillerfoajeen. Teatersjefene var diktatorer og du var fullstendig overlatt til ham hvordan det skulle gå deg. (Dessverre ser jeg fremdeles hos teatersjefer pr i dag altfor mange som i grunnen ønsker å beholde den tradisjonen) Det hjalp litt da de såkalte kunstneriske rådene/repertorarrådene kom i syttiåra, men så er det også sånn at det er en del av sannheten at noe av skuespillerarbeidets  natur er å være selvsentrert, så jeg så ikke at disse rådene førte til noe annet enn at de som satt i rådet var nødt til å lese flere stykker, spesielt interessante var som regel dessverre de som hadde en god rolle til det enkelte rådsmedlem. Nei, jeg tror faktisk teaterskolen opp gjennom årene ble utslagsgivende for det lille håp vi øyner for teateret nå. Det kom sterke personligheter gjennom den og ut i livet ved det enkelte teatre,noen enkelte rene primadonnaer fra starten (altså i ordets egentlige betydning) De hadde klare sterke meninger om hva teatret skulle være ,og de var ikke enten komediant, de var det hele, og ganske snart var hierarkiet snudd . Noe kunne nok også skyldes den politiske lille teaterrevolusjonen fra åttiåra, og at dramatikerne begynte å skrive for ensembler mer en for den enkelte hovedrolle, og at det å bli skuespiller dreide seg om et fag. Nå i begynnelsen av dette århundre ser vi norsk film oppleve det samme. Tilsvarende også med regi, det kom en helt ny generasjon med nye regissører etter at teaterskolen åpnet regilinjen, flere kom med solid utdannelse fra utlandet og en del skuespillere valgt som meg selv å gå delvis eller helt over til å regissere..I det hele tatt en positiv utvikling ser man det under ett.

 Så det er klart det er litt lenger mellom tilbudene nå (og faktisk en god del jeg sier "nei takk , det har jeg gjort -" til også) og det er klart riktig at nye folk får tilbud og albuerom langt inn i det etablerte teateret nå enn før.

Tilbake til toppen

På jakt etter mening

 Hvis nå teatrene skal eksistere i sin nåværende form da. Som jeg skriver mange ganger på disse sidene, har jeg nesten i hele mitt teaterliv vært på jakt etter en leder (desperat nok forsøkte jeg å bli det selv, og lyktes i enkelte tilfeller) men det har så å si aldri dukket opp en samlende kraft som gjerne vil ha noen rundt seg som ikke tenker penger eller bilde i avisen eller trygge arbeidstider og andre regulativer. Aldri en som samler en gruppe rundt et stoff, som utdyper og forklarer og tar pulsen på samtiden i en kunstnerisk forklarende, teatral visjon. En gruppe, et vårt tids Odin teater f eks. Paradoksalt har det kanskje ikke blitt noe av fordi det strandet på de få pengene som skulle til for å starte det.? Eller er vi et for lite, kulturfiendtlig land? Er det det? Kunne man i så fall beholdt ordningen vi har i dag med de samme bevillingene, men tenke seg et ensemble som følger en teatersjef, at ensemblet kom og gikk med den enkelte teatersjef.? At teatersjefen bare ville ha de skuespillerne han måtte trenge for å gjennomføre sin visjon? Kunne man tenkt seg noe sånt, i stedet  for at teatersjefen har bestyrerens rolle?

 Som noen andre, valgte jeg å ta en slags konsekvens av den rigide situasjonen ved de faste scenene, ved å gjøre egne monologer med stoff som opptok meg. Første gangen (riktignok bare arvet jeg en tekst av en nederlandsk skuespiller som ikke bare hadde samme behov som meg, men som faktisk både teateret, og regjeringen i det landet forlangte og satte ham i stand til å gjøre!) "Du er moren min" ble spilt 100 ganger og ble en enorm suksess ikke bare for meg ,men også for tanken om å spille opp en sikkert sosialpolitisk teaterhistorie, men som aldri kunne nådd fram til folk annet ved hjelp av teaterets midler. Ti år etter gjentok jeg det. Jeg kjøpte David Hares rystende klare, innsiktsfulle reisebrev fra Midtøsten "Via Dolorosa", mitt eget engasjement var totalt tilstede, og det var en lykke å nå fram til folk gjennom et slikt stoff. Riktignok måtte jeg gå til Nationaltheatret å be om en premiere der, men senere besøkte jeg alle landets scener med det, foreninger, kirker, institusjoner, skoler. Jeg har fremdeles stykket på repertoaret.  Og tanken er å finne mer stoff av samme kaliber, både til glede for publikum og meg. Ikke det jeg tror at alle skuespillere skal spille sitt eget enmannsteater, jeg skulle gjerne vært en del av en gruppe. Kanskje bare med en skuespiller til?

Tilbake til toppen

 Jeg står oppført  i telefonkatalogen

Og jeg setter selvfølgelig gjerne i scene  på gamlemåten hvis det ikke finnes noe alternativ, og hvis det er noe jeg tror kan tilføre publikum, skuespillerne og meg noe. Og jeg spiller også gjerne innenfor den tradisjonelle rammen hvis de før nevnte forutsetninger er tilstede, mens jeg samtidig håper å få disse småprosjektene mine (gjerne utvidet med andre kolleger, og helt åpen for form, stil og sjanger) til å holde meg virkelig i live. Tenke nytt mot et gobelinbrodert teppe av erfaringer, minner og kjærlighet.

 Jeg finnes i telefonkatalogen. Hvis den eksisterer fremdeles da)

Tilbake til toppen

REGISSØRKARRIERE

Vet vel ikke egentlig hvorfor jeg fikk interesse for regi: Det kunne selvfølgelig være resultatet av en modningsprosess. At man egentlig hadde søkt teateret av en slags fascinasjon, uten å egentlig være klar over hva som drev en ( jeg ville bli skuespiller helt fra jeg så Reisen til Julestjernen som sjuåring, og brukte opp gjennom hele barndommen og ungdommen alle lommepengene på å gå i teater, enten det var revy på Chat Noir, eller Rosmersholm på Nationaltheatret. Flere av dem som skulle bli mine kolleger kan huske meg som den merkelige guttungen som var så interessert.) Så det kan godt være at det var selve fascinasjonen av en verden i verden som tiltalte meg, Det var i alle fall ikke ekshibisjonisme, jeg har egentlig paradoksalt alltid vært veldig sjenert, innerst inne. Folk som kjenner meg vil nok si jeg lyver nå, men det er sant. Så det kan være at resultatet av denne fascinasjonen som det hele startet med, hadde utviklet seg. Jeg hadde vært ved teateret i ti år, og begynte vel å forstå teaterets egentlige rolle i samfunnet. Å formidle et innhold. Jeg var stadig i kamp med regissørene mine, når jeg følte retning eller klarhet og tydelighet i produksjonene manglet.

 Tilbake til toppen

Et tydelig  behov for å uttrykke seg

 Sånn sett kom kanskje ønsket om å uttrykke seg selv, altså ikke bare være en del av en regissørs uttrykk, til å føles nødvendig for meg. Det finnes skuespillere som aldri kan være regissør, de er simpelthen komfortable, eller mer enn det, avhengig av å være en brikke i regissørens oppsett, de fungerer best sånn. Men det var ikke meg. Og jeg ønsket vel også at man kunne dra skuespillerne mer med i arbeidet, involvere dem i vinklingen av et stoff. Siden jeg allerede kjente til å stå på en scene og mente å ha de egenskapene, føltes det naturlig å skulle prøve å regissere. Jeg sliter fremdeles med å la skuespillerne slippe mer til, det skulle vise seg at sannheten om at flere hoder alltid tenker bedre enn ett, ikke viste seg å være så sann heller. Det trengtes en dirigent som regel: Øyet før publikums øye . Men de gangene det har fungert (altså i det nære samarbeidet med en engasjert, tenkende, opposisjonell skuespiller) er blant de beste minnene jeg tenker tilbake på i min regikarriere, og paradoksalt nok, det er da jeg har følt at jeg selv også har vært nærmest i å lykkes. Grunnen til at jeg vekslet mellom skuespillerarbeid og regissør, var at jeg lyktes temmelig bra, og at jeg aldri fikk klarhet i hvor jeg egentlig hørte hjemme i teateret. Som en tilbaketrukket utøvende eller som den synlige utøvende, men de gangene jeg følte jeg fikk til å skape et univers  på en scene, ikke bare være en del av det, er mine lykkeligste. Så sånn sett var det ikke ønsket om å gjøre Ibsen eller Shakespeare heller. Akkurat som i min skuespillerkarriere skulle de aldri falle i min vei.

 Tilbake til toppen

Regidebut

 Jeg måtte regidebutere i noe jeg kjente fra før, nemlig i selve skuespillerarbeidet. Akkurat på den tiden dukket det opp et amerikansk stykke som gjorde suksess over hele verden . Robert Patricks "Kennedys barn". Det skulle opp på Rogaland teater, Nationaltheatret hadde kjøpt det inn og spilte det på amfiscenen, jeg foreslo det for Kjell Stormoen for teaterloftet, Trøndelag teater. Handlingen utspilte seg i en New York bar (i den forstand det var noen handling). Fem desillusjonerte mennesker søker dit, hver for seg, og holder et oppgjør hver og en for seg med sine liv. Dette var i 1976, 60-årene med revolusjon, flower power, dødsfall fra en rekke idoler, vietnamkrigen osv. var bakteppet. Den desillusjonerte jenta som hadde gått i alle protesttog, kvinnen som trodde hun ville bli den neste Marilyn Monroe i likhet med fire hundretusen andre, Vietnamveteranen som nå går på stoff og ikke finner igjen landet sitt, den mislykkede skuespilleren som er på jakt etter en uttrykksform i en stadig mer absurd tilværelse og lærerinnen som fullstendig stanset opp ved mordet på Kennedy, og dyrker han som en helgenskikkelse. Stykket besto av seksti monologer(!) Ingen av personene henvendte seg til hverandre, men hele stykket var en mosaikk som til sammen nesten skulle bli til en enhetlig historie

 Tilbake til toppen

Med hjelp av gode kolleger

Sannelig fikk jeg bruk for hva jeg kunne som skuespiller , og med i forestillingen var Thomas Fasting; Gørli Mathisen; Ragnhild Sølvberg; Mona Jacobsen Og Leif Jacobsen. Jeg nevner disse, fordi Kjell Stormoen hadde ikke lovet oss en premiere, så vi prøvde delvis på eget initiativ,og derfor er jeg disse skuespillerne s lojalitet takk skyldig, fordi de ville være med meg å oppfylle drømmen om å regissere. Og jeg hadde ingen klar tanke om at jeg skulle fortsette å regissere, jeg ville bare gjerne ha prøvd. Men det ble premiere, og avisene var fulle av godord, det ble også en stor publikumssuksess som særlig talte til de unge, influert av 60-årenes Amerika som vi jo var. Og skuespillerne var fornøyd, og vi fikk lønn for strevet. På premieren tenkte jeg at ja ja, det var nå moro å ha prøvd det. Men da jeg leste avisene dagen etter og la dem fra meg, innrømmer jeg at jeg allerede hadde andre stykker klare i mitt unge regissørhode. Kennedys barn hadde premiere i 1976, akkurat samtidig som jeg sluttet som skuespiller på teateret. Jeg var ansatt på Oslo Nye som skuespiller. Men under første sesong der reiste Svein Sturla Hungnes og jeg på ferie til London noen dager, for å se teater, og bla så vi Hywell Benett i Harold Pinters oppsetning av "Otherwise Engaged". av Simon Gray. Jeg husker vi gikk ut av teater- salen , og Svein sa "Fy søren, den rollen skulle jeg gjerne ha spilt" og jeg svarte, helt automatisk "Det stykket skulle jeg gjerne ha regissert". Og sånn ble det. Jeg gikk øyeblikkelig i gang med å skaffe rettigheter og oversatte det, ingen lett oppgave, jeg hadde oversatt debutregien min også, men dette var engelsk understatement av ypperste klasse (har alltid senere ønsket å sette i scene denne forfatteren på ny, men han skriver veldig anglosaksisk orientert) Prosessen var nøyaktig som på Trøndelag teater, jeg måtte gå til teatersjefen og spørre om å få tillatelse, og det fikk jeg. Denne gang var det Eli Anne Linnestad, Arne Lie, Arne Aas, Marit Syvertsen, Per Lillo Stenberg og Gard Øyen som var entusiastiske nok til å være med, i tillegg til Svein Sturla som skulle spille den store mannlige hovedrollen. Etter et par måneder , hvor vi prøvde i all fritid vi hadde, var vi klar for dommen. Toralv hadde sagt seg villig til å se en gjennomgang kl 9 en morgen! Skal vel aldri glemme den morgenen, da Toralv kom inn i salen og der satt hele ensemblet og vel så det og ville prosjektet vel. De jublet, lo og applauderte. Og Toralv antok forestilling og satte det på repertoaret, selv om han nok undervurderte det. "Opptatt på annet hold" fikk strålende anmeldelser, og de ti forestillingene han hadde satt opp på hovedscenen ble flere, og forestillingen ble deretter flyttet til Centralteatret hvor det også ble spilt for fulle hus . Under denne tiden var det kommet et tilbud til meg om å komme tilbake til Trøndelag teater for å gjøre en ny oppsetting. Jeg kunne velge fritt, men det skulle helst være norsk. Etter litt til og fra falt valget på Jens Bjørneboes "Til lykke med dagen" som egentlig ble kalt "Elegi for en hengt soper" av Bjørneboe, som også er kjent under tittelen "Den onde hyrde "eller "Tonny" som filmen het. Mange mente det var et dristig valg, Bjørneboe var ikke noen fullendt dramatiker, og stykket hadde bare vært oppført en gang ved urpremieren på Oslo Nye, og det var en flopp.

 Tilbake til toppen

Bravo liksom!

 Men jeg syntes stykket var spennende, og faktisk ganske moderne i sin form, så jeg gikk i gang med en stor bearbeidelse, mest bytte av scener og nedstrykning av tekst, litt klipp og lim, Per Husby omarrangerte Finn Ludts musikk til rock, og vi presenterte det som en rockemusikal. Kanskje det skyldtes at på premieredagen i 78 kom regjeringen ut med sin meget debatterte kriminalmelding, kanskje skyldtes det en ekstra dårlig sesong på Trøndelag teater hvor alt hadde fått sure kritikker (vi hadde premiere på tampen av en sesong), men i alle fall våknet vi dagen etter med første sider i alle aviser. Arbeideravisa brukte hele forsiden sin til bilde og overskriften Bravo, Trøndelag teater! Enda mer gledelig var det at den traff et helt nytt ungt publikum i byen, plutselig kom studentene også, og forestillingen gikk ut hele våren og ble satt opp igjen på høsten. Arne Reitan spilte Tony; Egil Lorck spilte Padda, og Per Frisch debuterte som Rødtopp. Stykket ble sesongen etter satt opp både i fjernsynsteateret og på Oslo Nye., og fikk en renessanse.

.Tilbake til toppen

Etablert med mye forskjellige oppgaver

 Jeg følte meg etablert som regissør, og da Barthold Halle overtok sjefsstolen på Oslo Nye den høsten fikk jeg ikke bare fast skuespillerkontrakt ved teateret, men også halv instruktørkontrakt, og gikk straks i gang med å regissere en musikal på Chat Noir. "Jeg elsker min kone". handlet om partnerbytte og moderne menneskers forhold til sex. Det var en heller tynn suppe, men Cy Coleman (Han med Sweet Charity bla) hadde skrevet musikken , som var i alle stilarter; ballader, rock, western, blues,one step osv, og vi hadde et utmerket lag til å spille de to ekteparene Kirsti Sparboe,Harald Heide Steen jr, Bentine Holm og Ivar Nørve, og alle teaterets faste musikere deltok på scenen, kledd etter den enkelte melodis egenart, David Toguri, som hadde gjort suksess med Rocky Horrror show på teateret tidligere, kom fra London og gjorde koreografi. Publikum likte det, men avisene gjennomskuet, på tross av vår proffe innpakning, at det var en tynn suppe. Allerede på nyåret satte jeg opp en amerikansk kriminal på hovedscenen. Fabelaktig stykke av forfatteren med det merkelige navnet Fredrik Knott, og det var tidligere filmet med Audrey Hepburn, på norsk" Alliert med mørket "eller "Wait until dark", som det het på originalen. Hos oss het det" Svart Makker" i min oversettelse: Kjersti Døvigen spilte den blinde kvinnen som blir utsatt for psykisk terror, til hun til slutt allierer seg med mørket og lar morderen bli like blind som henne, ved å slå av lyset. Dessverre glemmer hun kjøleskapet. Det er et flott plott i stykket, men ikke helt lett å få over til publikum, og jeg gjorde meg vel den erfaring at tiden var kommet til tv og film for krim, sjangeren er mye vanskeligere å gjøre scenisk. Publikum ble ikke særlig redde heller tror jeg. Men Pia Borgli debuterte som en 12år gammel jente, intrigens topp-punkt, og gjorde det så bra at hun fikk helsiders oppslag i alle aviser. (Et par dager etter premieren ble Pia stum, og jeg måtte overta på tre timers varsel. Rollen ble gjort om til guttunge, og det var både en selsom og en nyttig erfaring å spille i ens egen regi) Den våren gjorde jeg også "Hallo- Adjø". Axel Helgeland hadde oversatt en hel haug Beatlestekster og kom til teateret med ideen om å sette dem sammen til en enhetlig forestilling. Oppgaven ble gitt til meg. Etter noen runder kom jeg til at jeg ville ha fire jenter i hovedrollen (Kirsti Sparboe, Kjersti Døvigen; Sidsel Ryen og Bentine Holm). Rundt dem var flere gode komedie og sangkrefter Harald Heide Steen og en debuterende Øistein Wiik bl.a . Forestillingen startet som en konsert, ble deretter en cabaret og annen akt var et spektakulært show. Ingen trodde vel egentlig på dette helt, men alle synes det var en morsom utfordring, og musikalsk godt skulle det i alle fall bli . Roy Helvin lagde suverene arrangementer, og jeg hadde kommet på ideen om å bringe Peter Berg til Oslo for å gjøre koreografien. Det var en oppgave han grep begjærlig, og stoffet passet ham utmerket. Alle skøyerstreker i Beatles tekster tok han seg av og Ellen Waaler gjorde gøyale kostymer som kledde det, og jeg passet på vemodet, og sorgen i tekstene, og Roy altså det musikalske bildet. Allerede etter første publikumsforestilling var det klart at dette ville bli en publikumssuksess for teateret, og avisene bekreftet det. Suverene toppkritikker hele veien, bortsett fra Bjørg Vindsetmo i Morgenbladet som skrev noe sånt som at hun gikk rett hjem og trakk dyna over hodet. Men publikum strømmet til. Vet at det var noen andre som også syntes det var fælt, men fremdeles er det en av teateret største suksesser. Forestillingen ble overført til NRK tv.

 Mye av den erfaring jeg trengte til å gjøre Beatlesforestillingen ( og også senere forestillinger av samme art) hadde jeg allerede innhentet meg utenfra teateret

Tilbake til toppen

Bilde fra Beatles forestilling.
Klikk for større utgave

Cabaretgruppe og Ineke Brinkman

 Allerede samme høst som jeg kom tilbake til Oslo, traff jeg Ineke Brinkman. Hun er skuespillerinne med nederlandsk bakgrunn, og fordi hun syntes det var vanskelig å komme inni norsk teatermiljø, hadde hun fått ideen om å lage internasjonale kabareter i Oslo. Ineke kunne mye om dette, er kontinental av natur, tenker originalt, er smakfull og kresen. Og jeg ville selvfølgelig være med henne på dette. Cabaret var jo i slekt med både musikal og teater, syntes jeg. Ineke mente at det var det slett ikke, og under hele vårt samarbeid diskuterer vi ennå dette. Inekes ånd var i slekt med den parisiske kabarettradisjonen, og hun hadde dessuten en rekke gode tekster og ideer å lage cabaeter over. Cabaretgruppen ble opprettet. Med der var i stor grad også Magnus Nielsen, men også Inger Teien; Michaela Spandow, Lars Klevstrand, Marit Kolbræk; Anne Karin Paaske; Georg Reiss for å nevne noen. De første kabaretene gjorde vi i kjelleren i Klingenberg kino, senere flyttet vi litt rundt, restauranten på Soria Moria;og restaurant Gamle Raadhus. Lenge i annen etasje på cafe Engebret, men også på hurtigruta Håkon Jarl , da den lå til kai som restaurant og hotell i Oslo. Ti forestillinger gjorde jeg for gruppen, i tillegg satt jeg gjerne i billettluka eller hjalp til med annet forefallende. Husker med glede en cabaret over Jaq Prevert "Løse fugler og annen eksistens", en gang lagde vi en cabaret nesten bestående av bare nederlandske cabarettekster, men jeg fikk også lurt Ineke til en cabaret over Finn Bøs tekster og en over Arne Svendsens tekster, disse kalte vi cabaretrevyer for å holde Ineke i ro,  og vi gjorde til og med en versjon av "Den skallede sangerinne" (med Arne Bang Hansen som brannmannen) Det var desidert utenfor cabaret sjangeren, men alle ble en suksess som gikk en hel sommer hver. Så det siste jeg gjorde for gruppen da , for å plastre såret, var å sette i scene en kabaret om kabaretens historie "Husker og karuseller ".  Jeg skulle ønske Ineke ennå har krefter til å lage sin litterære kabaret- drøm, Oslo kunne trenge den. Men i alle fall lærte jeg mye av disse miniforestillingene, hvor ofte ordet skulle stå i sentrum. Finne tekster som kunne stå opp mot hverandre, stokke melodier og tekster til helhet. Det var ikke så farlig å feile, men som regel gikk det bra, gruppen fikk sitt publikum og for meg var det som et verksted for mye jeg senere tok med meg inn i teatermaskineriet som heter de faste scenene , hvor en fiasko nesten kunne bety være eller ikke være for teateret.

 Tilbake til toppen

Da Leif Juster nesten ble dverg og Sven Nordin og Kjersti Holmen debuterte

 Tilbake på Oslo Nye hadde jeg lyst til å gjøre en riktig stor hovedscene- produksjon. Jeg måtte bruke noe av mine erfaringer i en større sammenheng. Jeg hadde fått gjøre forskjellige sjangere i min hittil korte, hektisk regikarriere. Det måtte være noe med musikk. Og for barn? Og på Oslo Nye.? Jeg kom på en vanvittig ide! Hva om man tok alle de fantastisk gode revy- og komedieskuespillerne der... jeg talte dem, jo, det var syv akkurat. Og den kvinnelige hovedrollen hadde vi jo flere av. Og dette var på den tiden man skulle revolusjonere alt barneteater, det skulle ikke være mer enn en kasse og et menneske med en blomst i hatten. Min barndomsopplevelse fra Reisen til julestjernen ble betegnet som antikvarisk, og sånt teater ble sett på som støvete og forferdelig konvensjonelt. Slik ble ideen om å lage "Snehvit og de sju dvergene til" Barthold tente på ideen. Leif Juster som dverg, ville ungen godta det? Per Lillo Stenberg gikk i gang med å dramatisere etter mine ideer, jeg ba Roy Helvin samle inn alle Disneylåter som fantes, Peter Berg ble bedt om å studere filmen, i alle fall skulle dansen med snøhvit og dvergene være som den vi kjente fra julaftens Disneytime. Knut Solberg ble hentet fram, han var den eneste jeg visste om som kunne lage tredimensjonale landskaper på flate tepper, systuen ble bedt om å finne riktige farger til hvert enkelt kostyme, Snehvits blåfarge, jordfargene hos dvergene. Klassisk versjon altså, fornyelsen skulle ligge i hvordan vi spilte det og hvem som spilte. Hele huset tente, og alle var enige om at spesielt fordi vi satset på noe for barn ville alle yte sitt aller beste. Teateret kokte, og selv Ulf Wengaard var svært fornøyd. Dessverre fikk Leif Juster problemer med stemmebåndene den høsten, komikere som Willie Hoel og Rolf Just Nilsen døde, og noe av den opprinnelig ideen ble borte, men likevel, høsten 80 gikk teppet opp for en storslått Snehvitforestilling. Selv spilte jeg et barn som hadde forvillet seg inn på scenen og ikke kunne bestemme sg for hva han ville se, ensemblet fylte øyeblikkelig scenen med all verdens kjente eventyrskikkelser, men aller bakerst sto den jeg ville se, Sidsel Ryen som den underskjønne Snehvit, klippet direkte ut fra minnet. Hele scenemaskineriet ble tatt i bruk, dvergene marsjerte gjennom skogen mens den treetasjers store heisen gikk og ungene trodde ikke sine egne øyne når Knut M Hansson; Arve Opsahl; Arne Lie,Sverre Holm; Erik Lassen( som klarte å rødme på stikkord) Ulf Wengaard og Per Chr. Ellefsen(på en prikk lik tegningen fra Disney) toget inn på scenen. Gjett om de godtok det! I mindre roller debuterte Kjersti Holmen i tjenestepike rolle, og Sven Nordin kom rett fra skolen og var prins med lyse lugger og gjennomsiktig trikot. Etter premieren skrev f eks Aftenposten i sin overskrift :" Alle barn burde få se det", og Erik Pierstorf i Dagbladet gratulerte oss med resultatet "Noe sånt kunne ikke selv Disney ha funnet på!", og neste morgen å se køen som gikk ut av teateret , ned langs hele Grandhjørnet og opp Karl Johan, var uforglemmelig. Slik var det forresten hele høsten og vinteren, folk fikk ikke nok, vi måtte spille dobbelt, og hver morgen stilte skuespillerne selv opp og skjenket morgenkaffe til publikum som allerede hadde stått der i timer. Besteforeldre som husket dette som tegnefilm fra 1930 stjal med seg barn for å få se det, prinsebarna så det flere ganger, og billettdamene ble bestukket med blomsterbuketter hvis de klarte å trylle fram en galleribillett. Stykket gikk den sesongen og den neste, og er en av teaterets største suksesser noen gang. Jeg skulle få drømmen om å gjøre store oppsetninger oppfylt (i dag liker jeg allerhelst de mindre, oversiktlige, mest)

 Tilbake til toppen

Blir hentet til Nationaltheatret

 Toralv, som hadde hatt en del motbør og slet mer på Nationaltheatret enn det lille teateret han kom fra, tilbød meg regioppgave på National. Og valget førte til at jeg fikk hele ensemblet i fanget i "De skyter hester, ikke sant?" på amfiscenen. Et ganske grusomt bilde av det amerikanske samfunnet, den gang i depresjonstiden (og nå i nyere tid ikke så ulikt) personifiseres gjennom en maratondansekonkurranse et sted på stupet av Stillehavet. Peter Berg hjalp meg igjen og holde orden på et dansende skuespillerensemble , fire eller fem ganger førti løperunder rundt amfi, til det vinnende paret får presentert regningen for hele showet, og den mannlige partneren skyter sin ukjente makker. Tone Danielsen var glimrende i rollen (vi klarte å få til en arbeidsprosess hvor hun faktisk kunne spille sin rolle forskjellig fra scene til scene hver kveld, så lenge vi var enige om utgangspunktet og slutten. Veldig bra samarbeid mellom regissør og skuespiller, og skulle ønske jeg hadde opplevd å kunne fått til det oftere) Vakre , talentfulle Hans Ola Sørlie spilte dansepartneren. Hans Ola døde året etter i en tragisk bilulykke. Ellers var Bjørn Floberg; Hildegun Eggen;;Nils Ole Oftebro, Elna Kimmestad og en gammel teatersjef, Kjell Stormoen, med i det som nok var en vellykket forestilling og trakk folk, og var min første jobb ved landets hovedscene.

 Tilbake til toppen

Pass på ,ikke for mange komedier og musikaler

 Tilbake på Oslo Nye skulle jeg gjøre vårmusikalen "Fantasticks" et slags teatereventyr. Trodde jeg hadde oppskriften på denne teaterleken, og selv om det ikke ble pinlig, var det ikke en vellykket forestilling. Enda Leif Juster var med og alt. Vet ikke noen som har fått til den musikalen jeg. Musikalen som ble spilt 40 år på Broadway. Det var vel sånn omtrent på denne tiden at Otto Homlung og Terje Mærli velmenende fortalte meg, eller rettere sagt syntes de ga meg et godt råd, om at jeg ikke skulle gjøre bare komedier. (Jeg syntes jeg hadde da gjort andre ting!) Rådet var sikkert velment og mange år etter forsto jeg godt hva de mente. Gjør du komedier, blir du fort satt i bås som en som ikke kan gjøre noe annet, teaterfolk tror rett og slett du har en komediehjerne og ikke har andre dybder i deg. Som ellers i norsk teater, også med skuespillere, man lengter etter fort å finne ut hva du er god i, for så å vite hvor de har deg. Mer fantasi finnes ikke, det er best sånn. Jeg valgte å tolke det i beste mening etter hvert som tilbudene kom inn at ja, det er vel så få som kan dette vanskelige komediefaget da. Men på en måte hadde de rett. Jeg skulle ha tvunget teatersjefer til å se at jeg var god for andre ting og. Fremdeles når det ringer, gjelder det som regel en komedie. Men både Otto Homlung og Terje Mærlie ble senere teatersjefer, og jeg fikk aldri et tilbud.

Sånn tar man vare på hverandre i norsk teater.

 Tilbake til toppen

Arve Oppsahl

Arve Opsahl skulle feire 60-års dag eller 40 år på scenen eller hva. I alle fall ville teateret ære denne populære komikeren med en rolle. Enten var det Arve selv, eller teateret eller kanskje til og med jeg som foreslo historien om Svejk, en rolle han tidligere hadde hatt suksess med i Trondheim, og hvor jeg medvirket. Hadde ennå ikke innsett farligheten av å jobbe med et stoff for annen gang, Aldri være redd for å gjøre noe du har sett andre gjøre, men forsiktig med å gjøre noe du har gjort før, du har på en måte jobbet deg ut av det, og det er sjeldent rettferdig for de skuespillerne som er med i gjentagelsen. Fordi jeg har sjelden klart å få det til å bli noe annet enn en gjentagelse. Arve var strålende, og det lignet ikke på Trøndelag teaters versjon fra noen år tilbake i det hele tatt, men enten det skyldtes at vi ikke fikk formidlet den tsjekkiske lunheten og innfulheten i dette antikrigsstoffet, eller at Arve sammen med meg ikke klarte å gi det nok dobbeltbunn, så var resultatet så som så, noe pressen var enig

 "Spisestuen" var for meg et vidunderlig stykke satt sammen av mange enaktere om en spisestues skjebne sett gjennom tid og mennesker, men verken skuespillere, presse eller publikum likte det noe særlig. Flotte kritikker på turne, men bare ti forestillinger i Oslo.

 Tilbake til toppen

Tilbake i  Stavanger

 Til da hadde jeg sagt nei takk til tilbud fra landsdelscenene, men så kom min gamle kollega og venn fra elevtiden tilbake, og var blitt sjef på Rogaland teater. Alf Nordvang kom med et tilbud jeg ikke kunne si nei til. Det dreide seg om en farse jeg akkurat hadde sett i London, og Rogaland skulle være først ute med den. Komedien "Panikk i kulissene"( jeg oversatte den selv, men tittelen var uoversettelig "Noises off" er en sceneanvisning fra Shakespeares tid og varsler en krigersk hær el. l. som ankommer langt der ute i kulissene) Det er en vanvittig parodi på et dårlig teaterensemble som prøver inn en heller dårlig dusinfarse, og reiser på turne med den. I første akt bruker forfatteren mye tid på å fortelle oss hele historien, avbrutt av infame observasjoner fra prøvesituasjoner som i alle fall vi skuespiller kjenner oss igjen i, Skuespilleren som må føle at det er riktig, skuespilleren som har etablert en primadonnaplass hun ikke er verdig til, inspisienten som får all skyld, skuespilleren som ikke er edru, skuespillerinnen som er helt enig med og forelsket i regissøren og regissøren som kanskje på sin side ikke er helt begavet selv. I annen akt ser vi truppen etter tre ukers turne, sett fra bakscenen. Det gir en voldsom effekt nå både å kunne historien som skal utspilles for publikum, og samtidig kjenne alle skuespillernes konflikter seg i mellom( Deler av akten er ren pantomime, ettersom den forgår på bakscenen og alle må være stille). Tredje akt er etter åtte måneder, og publikum, for nå ser de stykket forfra igjen( og de skjønner selvfølgelig alt som skjer på bakscenen) opplever det fullstendig kaos. Under arbeidet ringte jeg til forfatteren Michael Frayn og sa at etter hvert som jeg jobber med stoffet, blir det bare mer og mer likt forestillingen jeg så i London., Hvorpå han repliserte at da er du på rett vei, stykket er matematikk, og manuset ble skrevet etter at forestillingen i London hadde premiere. Jeg hadde  et veltrimmet ensemble i Stavanger som maktet å gjøre rollene til sine, Sally Nilsson var storartet og fikk til et ekstra poeng ettersom hun snakket østlandsk som skuespillerinnen ,men siddis som privatperson, Karl Sundby i den store mannlige hovedrollen, det var første av mange ganger senere med denne store klovnen og komikeren som jeg anser som en av de mest begavede i sin sjanger. Og Frank Weylert, en komedieinstitusjon i seg selv, når han ikke selv syntes han var forferdelig morsom og glemte både regi og medspillere. Her spilte han den fortvilede regissøren.  Det ble suksess, ikke så stor som ventet (men både Oslo Nye og Riksteateret spilte den senere med dårligere resultat) Kanskje var spøken for intern? Folk lo, men egentlig var det kanskje et for eksklusivt stykke som bare teaterfolk så absurditetene i? Senere har jeg i alle fall vært redd for å sette i scene stykker som omhandler teateret i seg selv.

Det var selvfølgelig moro å komme tilbake til teateret og til folk jeg hadde tilbrakt de første elevårene som skuespiller sammen med. Byen hadde totalt forandret karakter, ikke bare hadde oljen kommet, men byens kulturliv strålte, noe Kjetil Bang Hansen sikkert kan ta sin del av æren for. Han reiste Rogaland teater igjen, ikke bare bygningsmessig moderne, men med sitt repertoar og sitt kunstneriske virke. Og Stavanger har alltid vært sjarmerende, og klimamessig det beste sted i Norge. Den dag i dag mener jeg at det teateret er det mest veldrevne og oftest mest spennende i Norge. Det ble suksess med "Panikk i kulissene", om ikke så stor som forventet, og teateret ville ha meg tilbake allerede samme høst. Valget falt på "Et forargelsens hus". kanskje fordi Stavanger kommune var midt i en krangel om nytt konserthus, og dette dreide seg om en fransk landsby hvor et av partiene reiser et pissoar rett foran kjerka. Morsom historie, ikke videre teatralt gjort av Hans Jacob Nilsen i sin tid, men suksess på Folketeateret i Oslo den gang for hundre år siden. Men Rogaland teaters ensemble ville ikke. Jeg prøvde å fortelle dem at ja, dette var bare småroller, men til sammen ble det morsomt for publikum. Det ville de ikke være med på. Ingen tok ansvaret for resultatet, og kanskje sviktet også jeg. Det var ingen hyggelig prøvetid og vi gikk rett mot veggen. Til alles forbauselse ble det en publikumssuksess, så historien holdt nok, publikum tok hintet om sin egen by, men noen god forestilling var det ikke . Det tok et par- tre år, jeg trodde aldri jeg skulle høre noe mer fra den kanten, men så dukket det opp et nytt tilbud fra Rogaland teater, "Loppen i øret". Alf var sjef for andre gang, og Bentein Baardsson hadde forlatt teateret med flere millioner i underskudd, kunne jeg få til en suksess? Scenografien måtte ikke koste mer enn 50 000. Med god hjelp av den danske scenografen Finn Erik Bendixen, skaffet vi fram et stort lerretsstoff, klippet opp det og lyssatte det så det så ut som gobelin, og fant en gammel prismekrone og det ble et lekkert pariserhjem fra 1800 av det. Alf Nordvang spilte selv hovedrollen i denne kanskje farsens farse: I Stavanger satte jeg forøvrig også en annen berømt farse "Den spanske flue" noen år etter, da Eirik Stubø var sjef. Inni mellom det gjestet jeg teateret med en Holbergvri "Et fandens fruentimmer"., under Ketil Egges sjefstid. Kirsten Hofseth spilte den kåte middelalderenken som får smake sin egen medisin , Sally Nilsson var hennes Pernille og en annen av mine elevkolleger fra sekstiårene Gretelill Tangen, spilte giftekniven. Eva Sevaldsson hadde skrevet denne fornøyelig komedien, som jeg senere satte opp i Oslo også, i privat regi med Elsa Lystad og Kirsti Sparboe i rollen. I Stavanger var det en kjempesuksess med bare utsolgte hus, på Victoria teater i Oslo fikk vi det ikke riktig til, noe av sjarmen manglet, kanskje skyldtes det min egen materialtretthet.

 Men jeg har lyst til å si noe om Stavangeroppsettingen.

 Tilbake til toppen

Svein Lund Roland

 Scenograf var Svein Lund Roland. Jeg møtte Svein da han var nitten år og studerte til å bli arkitekt ved høyskolen i Trondheim. Noen felles venner hadde fortalt ham at jeg var ved teateret der, og ba ham oppsøke meg. Vi ble meget gode venner, og Svein som aldri omtrent hadde vært i et teater ble dratt inn i mitt teatermiljø og ble så fascinert at jeg foreslo for ham å forsøke seg på scenografi. Resten er historie. Han ble sin tids beste scenograf og gjorde store oppsetninger  bl a med Runar Borge. Intelligent, fantasifullt og kresent. Så jeg sa til ham at nå er det på tide at vi gjør noe sammen, det var jo tross alt jeg som satte deg på sporet, og Svein tegnet et flott interiør med gårdsrom og kjøkken rundt fruentimmerets stue. Og det var en av hans aller siste oppgaver. Året etter døde han, noen- og- tredve år gammel.

>> NESTE: FOR PRIVATTEATRE >>

|Velkommen| |Curriculum Vitae| |Skuespilleren| |Regissøren| |TV Erfaring| |Kritikker| |Bilder| |Flere Bilder| |Gjestebok| |Interresserte| |Kontakt|