16 ÅR PÅ OSLO NYE TEATER
Oslo Nye teater var på håret til å bli nedlagt i 1967, det hadde aldri riktig funnet sin form , og mange mente det holdt med et nasjonalteater og et nynorsk teater i hovedstaden. Men takket være en hedersmann av det kultiverte slaget , kjempet Rolf Stranger for å beholde det.

Toralv Maurstad
Og da Toralv Maurstad (sammen med Barthold Halle) sendte inn en

Tilbake til toppen!

Kan du spelle a?

 Jeg debuterte i en frierrolle i En tjener for to herrer av Goldoni på Centralteatret, som allerede den gang var teaterets biscene. Etter det gikk det noen måneder hvor det ikke var noen jobb, fordi hovedscenetraverne enten med Wenche, eller med Toralv selv og Ingrid Vardun gikk et år av gangen. Så jeg dristet meg opp på kontoret til Toralv og lurte på hva jeg skulle få å gjøre neste gang, hva jeg skulle spille? Kan du spille a? var svaret. Toralv likte å provosere, men han var tøff all right, han var på toppen da. Senere har jeg lært å kjenne ham som en ganske myk, varm fyr også, kanskje etter noen nesestyvere han etter hvert fikk, men hele tiden har kravet hans vært at du skal ha noe på en scene å gjøre for å være der. Jeg beundrer ham for det kompromissløse, og at jeg har vært heldig som har fått jobbe med ham. Han var til og med med da jeg et år styrte det nyopprettede Bryggeteateret, og han hentet meg som regissør til Nationaltheatret da han senere ble sjef der. Det er ingen jeg har lært så mye av i teateret som Toralv, selv om jeg synes det kanskje var synd at han brukte sine beste år som utøvende kunstner til å være sjef. Men han reddet Oslo Nye, sammen med Stranger og Wenche som sagt.

Og spille fikk jeg, kanskje ikke så mye etter hvert som det å regissere ble viktigere og viktigere for meg. Men vi spilte en heidundrende komedie om fantene langs fjorden, "Splint". Hele ensemblet var med, Espen Skjønberg spilte fantefar og jeg var sønnen og han kunne slå når det gjaldt, en kveld holdt jeg nesten på å besvime, og det verste var at jeg så på blikket til Espen etterpå, det fandenivoldske blikket, at du kan ikke gjøre meg noe.. du spiller sønnen og jeg spiller faren. Stykket var en stor suksess, skrevet av Norvald Tveit og som Hammarlund i Dagbladet beskrev det." Var det noe til stykke da"" Tja, jeg vet ikke, men folk reiste seg og jublet hver gang det ble sagt ræva." I dette stykket forekommer en av Tveits bedre replikker" Det er en go ting med kvinna. Og det er at ho har tunge berre i eit hol" Norvald kom jeg til å jobbe mer med i andre sammenheng, først I "Peer Persson" på Centralteateret. Stykket var en moderne parafrase over Peer Gynt, Jon Eikemo spilte Peer og jeg spilte knappestøperen , her fremstilt som en begravelsesagent. Senere satte jeg i scene et stykke av Norvald Tveit, og har gjeve minner fra samværet..

Tilbake til toppen!

Og så en del som er verd å glemme

 Av selsomme opplevelser var et stykke som aldri ble satt opp, et barnestykke som skulle opp på Chat Noir . Helge Hagerup hadde skrevet det. BILBARIA het det , og handlet om hvordan bilene er en vederstyggelighet. Husker jeg spilte folkevogn, og at Willie Hoel( vidunderlige Willie) spilte en eller annen annen bil og at vi måtte bruke retningslys hver gang vi skulle til venstre eller høyere på scenen, som forøvrig var kledd i en slags glasswatt så alle fikk kløe og eksem, og hele greia ble i alle fall avlyst . En annen gang spilte jeg Jesus i en tsjekkisk komedie(!) Det handlet om en familie son hadde en leieboer (meg Jesus) som hele tiden fikk besøk av tolv kamerater, og som hver gang han kom ned for å se tv f eks gjorde vann til vin, men de var blinde for det( må vite) Husker ikke om vi noen gang spilte det i Oslo, men vi var i alle fall på turne blant annet i hele Finmark, og i Havøysund spilte jeg en lang scene med Unni Evjen , som spilte datteren i huset og var den eneste som forsto at jeg var selve Jesus( jada, hun var liksom Maria Magdalena) og der i Havøysund var det bingo eller et eller annet arrangement i kjelleren, så publikum gikk litt ut og inn, inntil jeg måtte fortelle Unni som spilte og spilte, at nå kunne hun like gjerne stoppe, for nå er alle ute på en gang. Stykket ble senere sendt hjem, det ble skuespillerstreik mens vi var på turne, og like godt var det. Stykkets tittel var forøvrig "Avbrutt sending" Men det var morsomme opplevelser også.

Tilbake til toppen!

Toralv går, Barthold Halle kommer

 Barthold Halle overtok teatersjefstillingen da Toralv gikk til National, og lempet litt på repertoaret, det ble ikke bare spilt komedie, spesielt på Centralteatret. Jeg synes det var synd, men en del av de gode komediespillerne var enten døde, eller sluttet,( Wenche sluttet jo med Toralv bl a.,) og ensemblet ble utvannet. I dag er det ingenting igjen av det Toralv bygget opp, men så er det jo en annen tid og kanskje? Men med Barthold kom Kirsten Sørlie, myndig, morsom,klok og god instruktør, som nesten ble for Barthold det som Wenche var for Toralv. Mange stor suksesser gjorde hun, og morsom, (i alle fall stort sett,) å jobbe med, både på scene og i repertoarrådssammenheng etter som jeg på den tiden også satt i teaterets repertoar råd. Jeg var med da med da hun tryllet "Usp- Susp, "en komedie om reklamemiljøet, fra gråpapir til glitrende underholdning, eller f eks i" Den store Magi" som ikke publikum var like glad for, og for ikke å snakke om storsuksessen "Arsenikk og gamle kniplinger" med Aud og en returnert Wenche.  Jeg spilte dr Einstein en hel sesong, helt fram til jeg sa opp på Oslo Nye i 93.

Tilbake til toppen!

Wenche!

 Det var en sjenerøs Wenche, morsom å jobbe med. Og da var vi jo også blitt gode busser, så etter forestillingen rett som det var spiste vi aftens hos henne. Wenche er et av de største menneskene jeg har møtt i min teaterkarriere, kan være skrullete jada, men for et engasjement, snakk om å gå ut i det, delta i livet! Beundrer Wenche! Og som skuespiller, for et talegeni. Få kan som henne få en betoning til å forandre hele setningens betydning. Men det var skummelt da jeg skulle spille med henne første gang i en forglemmelig suksess som het " Bedre sent enn aldri", og jeg møtte henne i et skift mellom første og annen scene, hun på vei ut, jeg på vei inn, hvor en hånd griper min i mørket "Herregud, jeg har tatt 10 milligram for mye" Uansett, Wenche er dronning. Og det blir litt tommere etter henne, det skal jeg love

Tilbake til toppen!

Mange morsomme og store oppgaver

 På midten av åttitallet representerte Anne Marit Jacobsen og jeg Oslo Nye teater i et nordisk prosjekt, en revy som ble kalt "Så inn i Norden" To skuespillere fra hvert av de nordiske land var med, og orkesteret ble ledet av den legendariske Erna Tauro ( Hun med Høstvise" skunda deg elskade...)Revyen ble spilt en måned i Oslo, en måned i Stockholm , en måned ved Folketeateret i København og fjorten dager ved Det svenske teateret i Helsingfors. Som alt annet nordisk samarbeid var det vel ikke videre vellykket,men det var en morsom tur, og et morsomt minne. På Oslo Nye traff jeg også igjen min gamle teatersjef Arne Aas, nå som skuespiller. Jeg både regisserte ham og spilte med ham bl a i komedien "Fatter´n" hvor Arve Opsahl og Aud Schønemann spilte hovedroller sammen med oss.  En annen forestilling, fordi det var en så stor rolle, "Broadway neste" heter stykket, og er den siste i en trilogi om dramatikeren Neil Simons liv. Teateret hadde tidligere spilt den første "Mine hemmelige memoarer" stor suksess med en strålende Per Christian Ellefsen i hovedrollen. Da teateret bestemte seg for å spille fortsettelsen , ble jeg lovet rollen (altså gutten som Per Christian hadde spilt, men nå ti år eldre) På leseprøven ble det omgjort. Per Christian skulle likevel spille den. Det er vel første og eneste gang jeg har grått meg til en rolle. Vel, jeg gråt vel ikke , men ble fly forbanna fordi teatersjefen hadde lovet meg rollen, og den ville jeg ha. Og så ble det sånn. Og det angrer jeg på den dag i dag. Per Christian skulle ha spilt den, ikke minst for sin egen del, siden han hadde personen inne. Selv om jeg ikke er sikker på om det hadde hjulpet. Stykket var rett og slett mye dårligere enn det forrige, og publikum likte det ikke noe særlig .

Det var forøvrig etter det jeg bestemte meg for at nå spiller jeg ikke unggutt lenger. Jeg hadde definitivt fått på meg langbukser Det ble ikke de helt store Ibsen og Shakespeare rollene kanskje i min karriere, forsåvidt hadde jeg da vel også valgt galt teater( selv om Janken Varden som senere var sjef for teateret prøvde seg med noen Shakespeare oppsetninger, spilt av restene av det gamle ensemblet, og med det slo han definitivt siste spiker i kista på de vyene Toralv hadde hatt og gjennomført for Oslo Nye som byens komedieteater) På den tiden hadde jeg regissert hele tolv helaftens forestillinger for teateret, samtidig som jeg ble innvilget hyppige permisjoner for å regissere ved andre scener, og samtidig som jeg innimellom altså fikk spille interessante ting ved teateret. Neshorn av Ionesco ble etter min mening , i Sverre Rødahls regi, en ganske god forestilling tror jeg, med Kjersti Holmen, Per Christian igjen, Terje Strømdahl og meg i hovedrollene. Forestillingen gikk på Centralteatret. Det samme gjorde "Master Harold" som Edith Roger satte opp med Earl Hyman og meg i hovedrollene. Athol Fugards raseproblematikk- stykke ble en kjempesuksess.

Tilbake til toppen!

Etter seksten år

 Jeg opplevde fire teatersjefer ved teateret. Jeg var heldig å få være medlem i teaterets gull-lag hos Toralv, og lærte enormt mye om komedieteknikk bare ved å følge prøvene med Wenche og Toralv, eller få spille med dem. Barthold Halle var en ordholden teatersjef som ga meg gode oppgaver både som regissør og skuespiller, Per Theodor Haugen prøvde vel å finne igjen noe av Toralvs tone,( jeg søkte faktisk stillingen som teatersjef etter Per Theodor i det håp om å videreføre Toralvs kongstanke) mens Janken Varden, som styret valgte i stedet, bevisst ville bort fra den. Etter seksten år sluttet jeg da. Også fordi jeg hadde vært ved ensembler i femogtjue år, bla ved samme teater i seksten og følte meg utilfreds både med repertoar, meg selv, og usikker på hva jeg hadde å tilby Oslo Nye lenger. Jeg begynte å miste troen på ensembletanken, så lenge den ikke var oppbebåret av en samlende ide, eller av en dynamisk leder med mål og mening. Jeg tjente atskillig mer enn 6000 i året, mer enn 21 000 også. Mye, mye mer . Skuespillerne var etter hvert kommet med i LO nesten, og i alle fall var det tariff-festede lønninger og arbeidsvilkår. Men det betydde ikke så mye. Jeg valgt å utfordre skjebnen, og måtte forsøke å gå min egen vei. Bestemme selv hva jeg skulle bruke tiden og talentet mitt til. Jeg var jo blitt voksen. 44år.

 Så jeg sa opp min kontrakt med teateret i Rosenkrantzgata.

Tilbake til toppen!

Adjø Oslo Nye!

 Men hver gang jeg går forbi Oslo Nye tenker jeg varmt om det, det tror jeg de aller fleste som noen gang har jobbet der gjør. Dette lille teateret, med sitt råtne backstage, heiser og korridorer, klarte å bevare en intimitet du ikke finner på de andre teatrene. Vi var heller ikke så mange, hadde overblikk på hverandre, og det var en veldig god tone blant teaterets ansatte. Samtidig føler jeg at tiden der på en måte var middagshøyden av mitt teaterliv. Og jeg utvekslet erfaringer og glede og samarbeid med mange fantastiske mennesker. Mange allerede nevnt. Kanskje bare nevne også Egil Åsman, Ulf Wengaard, Anne Lise Tangstad, Kari Laila Thorsen, Per Horn; Lise Heger, Per Hansen (han som var forparten av tyren Ferdinand); Grete Wang, Arnold Petersheim, Inger Teien, Sverre Horge, Laila Hauge, Odd Andersen, Bentine Holm; Sidsel Ryen;, Sissel Sælleg, Marit Halseth, Per Lillo Stenberg, Helge Reiss, Marit Larsen; Harald Martin, Finn Lewin, Magne Amdahl og kulturpersonligheten selv, redningsmannen , hederskaren Rolf Stranger.

>> NESTE: FREELANCE PERIODEN >>
 

|Velkommen| |Curriculum Vitae| |Skuespilleren| |Regissøren| |TV Erfaring| |Kritikker| |Bilder| |Flere Bilder| |Gjestebok| |Interresserte| |Kontakt|